Et statsbudsjett handler om å dekke nødvendige utgifter til velferd og offentlige oppgaver. Men det handler også om å legge til rette for sysselsetting, verdiskaping og sterke bedrifter. Budsjettet må løse begge disse oppgavene dersom vi skal lykkes med å nå overordnede politiske mål.

Før eller siden må alle utgifter betales. For de fleste land er derfor et fornuftig utgangspunkt for budsjettpolitikken å ha et samsvar mellom statens inntekter og utgifter. Slik er det ikke for Norge. Neste år regner vi med at statens inntekter fra oljevirksomheten vil være på mer enn 200 milliarder kroner. Om vi skulle brukt alle disse pengene i statsbudsjettet for 2002, ville vi økt statens utgifter med om lag 40 prosent. Noe slikt er selvfølgelig både uansvarlig og urealistisk.

Gjennom oljefondet skiller vi mellom inntjening og bruk av oljeinntektene. Det betyr at vi både kan sette penger til side til framtidige utgifter som vi vet vil komme, og samtidig sikre en jevn og forsvarlig bruk av oljeinntektene i de årlige budsjettene.

Vi står nå foran en periode der vi regner med at oljefondet vil vokse kraftig. I alle år med oljevirksomhet har vi brukt av oljeinntektene, men med et stort og voksende oljefond øker behovet for mer en planmessig bruk av oljepengene. Det ville for eksempel skape store omstillingsproblemer dersom vi satte alle oljeinntektene til side over lang tid, og deretter brått begynte å bruke mye av dem.

Dette er grunnen til at Regjeringen har formulert en ny handlingsregel for bruken av oljepenger. Regelen sier at vi kan bruke realavkastningen av fondet i de årlige budsjettene. Etter hvert som fondet vokser, vil også bruken av oljepenger øke. Men bruken er mer forutsigbar, og gjør det samtidig mulig å fortsette oppbyggingen av selve oljefondet. Det betyr at vi fortsatt vil spare mye, samtidig som bruker mer.

For neste år betyr handlingsregelen at vi bruker 6 milliarder kroner mer av oljepengene. I budsjettet er det lagt opp til at mer enn halvparten av dette skal brukes til lavere skatt på arbeid. Det er riktig fordi arbeidet er vår viktigste ressurs. Nesten 200.000 lønnstakere vil få lavere overtidsskatt neste år. Ingen med vanlig inntekt skal lenger betale toppskatt. For de som tjener opp mot 195.000 kroner vil overtidsskatten være 29 prosent, mens den vil være maksimalt 35,7 prosent for de som tjener opp til 320.000 kroner.

Samtidig øker vi bevilgningene til veier, jernbane og annen infrastruktur. Og vi satser mer på kompetanse. Utgiftene til forskning øker med hele 1,7 milliarder kroner, og det blir økt innsats på skole, høyere utdanning og studiefinansiering. Bedriftenes rammebetingelser blir bedre gjennom endringer i avskrivningssatsene, og ved at investeringsavgiften blir fjernet. Om lag 500 tollsatser på industrivarer blir også fjernet.

Budsjettet innebærer fortsatt utbygging av helsevesenet og eldreomsorgen. Planene for opprusting av psykiatrien og kreftomsorgen følges opp. Kommunenes inntekter øker. Samlet betyr dette at vi bruker den handlefriheten som oljeinntektene gir oss til både å styrke velferden og til å bedre våre muligheter til framtidig verdiskaping. Samtidig holder vi oss innenfor den rammen som handlingsregelen for bruk av oljepenger gir oss. Dermed unngår vi at presset i økonomien øker, og vi reduserer faren for at det norske rentenivået skal bli enda høyere.

Det er høy aktivitet i norsk økonomi. Men det er også stor usikkerhet om den internasjonale utviklingen, særlig etter terrorangrepene mot USA. Nettopp derfor er det viktig at statsbudsjettet holdes innenfor ansvarlige rammer, og at vi ikke nå forsøker med en dramatisk omlegging av en økonomisk politikk som har gitt gode resultater gjennom flere år. Derfor må vi også denne gangen være i stand til å si nei både til mange ønsker om enda større utgifter på en rekke områder, og til store skatte- og avgiftslettelser. Begge deler vil bidra til økt usikkerhet, og gjøre det vanskeligere å nå målene om en trygg velferd og en stabil økonomi.

Noen snakker seg nå varme om at budsjettet er fult av snubletråder. Jeg kan ikke forstå det. Dette er et budsjett fullt av Arbeiderpartiets politikk. Hvorfor er det en snubletråd at vi bevilger mer til barnehager – slik vi har lovet? Eller mer til hjelp til de aller fattigste – slik vi har lovet? Eller mer til forskning og utdanning? Vi har laget et budsjett bygget på vårt program og våre valgløfter. Om andre partier skulle være så enige i våre forslag at det smerter å endre på dem kan ikke være vårt problem.

Dette budsjettet var i alle hoveddeler ferdig lenge før valget og Arbeiderpartiet skulle veldig gjerne satt det ut i livet. Jeg tror også at det ville kunne få ganske bred støtte i Stortinget. Men selvsagt er det fullt mulig for stortingsflertallet å endre budsjettet. Så seint som i fjor ble det flyttet på 20 milliarder kroner. Jeg reagerer når Høyre og Kristelig Folkeparti gir inntrykk av at det er umulig for dem å innfri sine valgløfter på grunn av vårt budsjettforslag. Selvsagt kan de gjøre det, så mye de ønsker.