Kronikk om sykehusreformen

Lokal makt, sentralt ansvar*

De nye helseforetakene skal bli et redskap for nasjonalt fastsatt helsepolitikk. Samtidig må mer makt og ansvar plasseres ute i systemet. Statlig eneansvar, må gå sammen med desentralisering av ansvar. Hvis ikke er jeg redd reformen mislykkes.

Jeg vil minne kort om modellens hovedtrekk: Staten skal eie alle offentlige sykehus, psykiatriske institusjoner, meldingstjenester, sykehusapotek, laboratorier og noen institusjoner innen rusomsorgen. Virksomhetene organiseres i helseforetak som er egne rettssubjekter. De får større styringsrett over egne ressurser, både personell og utstyr . De får større muligheter til å finne gode løsninger for pasienten. De får ansvar for å finne fram til mer effektiv ressursbruk.

Det er denne strukturen som skal gi grunnlag for bedre styring. Med dette som utgangspunkt stiller jeg fire krav til meg selv - og andre som har sine oppgaver i sykehus og det vi ellers kaller spesialisthelsetjenesten.

For det første at det gjennom nasjonal styring bli klarlagt hva som skal være mål og rammer for helsetjenesten. Med forankring i Stortingets vedtak må vi med klarhet formidle styringsbudskapet til helseforetakene. Like viktig er at det lages systemer for å følge opp styringssignalene som gis.

For det andre at de fem regionale helseforetakene med utgangspunkt i nasjonal styring lager helhetlige styringsopplegg– og der det legges opp til rasjonell ressursbruk uavhengig av fylkesgrensene.

For det tredje at både det nasjonale og regionale nivået klarer å kombinere sin overordnede styring med at det legges handlefrihet ut til helseforetakene – de som skal gjøre jobben.

For det fjerde at organisering og styring får et innhold og en form som gjør at pasientene får den informasjon, medvirkning og innflytelse som lovgivningen forutsetter.

Dette er et styringssystem med potensiale for systematisk og kraftfull gjennomføring av nasjonalt fastsatt helsepolitikk. Det blir slutt på at sykehusdirektørene skal gå mange runder til administrative og politiske organ for å utøve sitt lederskap. Det blir slutt på et system med rom for spill på ulike nivå om hvor ansvar for hvor den løpende driften ligger. Noen vil si at det hele er for preget av sentralisme og styringsoptimisme. Det er en innvending som skal tas på alvor. Det må bli en god organisering mellom regionalt helseforetak og helseforetakene. Hvis ikke de regionale helseforetakene lykkes med å kombinere fornuftig regional styring med å gi betydelig makt til helseforetakene, vil modellen rett og slett ikke fungere etter forutsetningene.

Jeg legger vekt på at de regionale helseforetakene skal gjøre god og riktig bruk av private aktører. Det vil være et viktig korrektiv og supplement til de offentlige virksomhetene. Det er også viktig at de private virksomhetene får rammebetingelser som er tilstrekkelig langsiktige og forutsigbare.

Vi går fra et system hvor sykehusene ble eid av 19 fylkeskommuner, men hvor staten satt med en betydelig del av finansieringen. Dette åpnet for et spill. Fylkeskommunen var dels usynlig som eier, dels var ansvardelingen egnet til uklarhet om hvem som satt med det endelige ansvaret. Vi får nå et mer ensartet styringsystem. Jeg ser det også som en styrke at fylkesgrensene ikke lenger er en begrensning for drift og utvikling av tjenestene.

Pasientmakten må gjøres reell. Vi arbeider blant annet aktivt med tiltak som kan gjøre det frie sykehusvalget mer reelt. Vi pålegger helseforetakene å innhente pasientenes synspunkter og erfaringer i sitt arbeid med å utvikle helsetjenestene. Brukerutvalg blir et viktig redskap. Jeg forventer at foretakene er aktive i sin informasjon utad, samt åpne i dialogen med omgivelsene og i forhold til befolkningen generelt.

Som helseminister har jeg et overordnet og totalt ansvar for helsetjenestene. Jeg kan ikke bruke organisatoriske knep for å redusere dette ansvaret. Jeg er derfor ansvarlig for omfang, kvalitet og prioriteringer av helsetjenester som kommer ut av foretakene. Modellen som nå etableres tydeliggjør dette ansvaret.

Når mål og rammer er satt, legger modellen til grunn at de ansvarlige ledelsesnivåene i foretakene skal gis stor myndighet til å gjennomføre oppgavene. Jeg håper det skal utvikle seg en praksis der mer av det politiske søkelyset knyttes til mål, prioriteringer og strukturtiltak. Det vil være å styrke den demokratiske styringen med helsetjenesten. Helseforetakene må på sin side få virke innenfor rammer som gjør det mulig å følge opp de demokratiske beslutninger med stor kraft.

Sykehusreformen er et stort - for ikke å si gigantisk prosjekt. Prosjektets målbilde er klart: De nye foretakene skal ved årsskiftet være formelt og reelt etablert slik at de kan bære ansvar og levere de helsetjenester som lovgivningen pålegger dem. Alle beslutninger og tiltak som er nødvendige for å sikre en god og trygg drift fra starten av 2002 skal være på plass i tide. Dette krever at foretakene må disponere personell, utstyr, bygninger og penger. Det skal ikke foreligge uavklarte spørsmål som er egnet til å true driftssituasjonen.

Det som forandres fra årsskiftet er de overordnede organisatoriske strukturene. Hele poenget er selvfølgelig at disse nye strukturene etter hvert skal gi grunnlag for bedre drift, men denne utviklingen skal først starte når det nye har begynt å sette seg. Etter at den ytre reform er på plass, kommer de indre reformers tid.

Ved årsskiftet er statens eierskap organisert gjennom fem regionale helseforetak som har det overordnede ansvar for helsetjenesten i sitt geografiske område. De enkelte sykehus og institusjoner inngår i selvstendige helseforetak. Nesten 50 helseforetak blir stiftet. Disse får som nevnt større frihet når det gjelder styring og forvaltning av egne ressurser og skal sørge for best mulig drift i tråd med de helsepolitiske mål og økonomiske rammer som Stortinget setter.

Fra noen politikere og ledere i fylkeskommunen hevdes det at styringssystemet blir topptungt fordi helseforetakene skal ha et styre. "Vi var billigere i drift! Våre godtgjørelser var lavere!" Vi har altså hatt et system der en rekke sykehus og institusjoner sorterte direkte under helse- og sosialstyret i fylket, eller endog direkte under fylkestinget. Nå samler vi sykehusene i helseforetak som i seg selv er meget betydelige virksomheter med i gjennomsnitt 2000 ansatte og en utgiftsside på en milliard kroner. Det skulle bare mangle at vi ikke oppnevnte kompetente styrer for å bidra med styringen av slike samfunnsressurser.

Et stort prosjektarbeid ligger bak den administrative flyttingen fra fylkeskommune til helseforetak. Hver eneste eiendom og eiendel er registrert. Krav om regnskapsføring etter regnskapsloven, stiller krav til nye rutiner. For å etablere åpningsbalanser i regnskapet er det foretatt verdivurderinger av alle sykehus og institusjoner.

Det legges ikke opp til endringer i helseforetakenes driftsopplegg fra 1. januar 2002. Sykehus vil virke som før, og foretakenes medarbeidere skal møte opp på samme plass som de gjorde i 2001. Pasientene vil også møte de samme virksomhetene og de samme helsemedarbeiderne. Også der flere av dagens selvstendige virksomheter går sammen i et nytt felles helseforetak vil det vante arbeidet gå sin gang.

Stortinget har vedtatt sykehusreformen og dette vedtaket vil være grunnlaget for regjeringens videre arbeid. Jeg har fra første dag sagt at jeg legger full kraft i arbeidet. Men det betyr ikke at det inntas en mekanisk gjennomførerrolle for det tidligere regimet. Tvert i mot vil modellen vil bli brukt som grunnlag for å gjennomføre politikk og tiltak som er viktig for vår regjering og som kan være annerledes enn hva som ville blitt utviklingen under forrige regjering.

Det skal ikke herske tvil om at vår regjering skal gjennomføre sykehusreformen i samsvar med Stortingets vedtak. Men det må det heller ikke være tvil om at det vil komme nye og tydelige spor etter den nye regjeringen – både i den videre utviklingen av det nye systemet og innholdet reformen vil bli fylt med.

------------------

* Har stått trykt som kronikk i Aftenposten 6. desember 2001 under tittelen "Jeg er ansvarlig for sykehusene".