Oslofjordkonferansen – 2001

Statlig tiltakspakke for strandsonen

Takk for min mulighet til å si litt om status og utfordringer, og å høre litt fra dere som jobber med dette. Hortenskonferansene er blitt en god møteplass i forbindelse med oppfølgingen av de rikspolitiske retningslinjene for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen, som ble innført i 1993.

Jeg kjenner mange og vet at dere jobber bra.

Mitt utgangspunkt er at vi har intevisert strandsonesatsingen. Det er del av en større helhet, friluftspolitikken. Vi vil gi barn og unge bedre tilgang til frluftsliv.

Hvar har vi konkret gjort?

I budsjettet for 2001 ble det bevilget 12 millioner mer til sikring og tilrettelegging av friluftsområder i kystsonen. Det er dokumentert et stort behov for innsats her, og vi vil derfor foreslå ytterligere 11 millioner for 2002. Det vil gi en bevilgning på nær 30 millioner til sikringsarbeidet alene.

I 2000 fikk Direktoratet for naturforvaltning og fylkesmennene 4,8 millioner i økte midler til å bistå kommunene i strandsonesaker. Dette er videreført i år og foreslås også for 2002.

Jeg vil også ta med at friluftsorganisasjonenes arbeid og aktivitetstiltak for barn og unge er styrket med totalt 5 millioner i år, og vi foreslår å doble også dette neste år. Midlene benyttes til tiltak over hele landet, men de hører med i helhetsbildet fordi kystsonen viser størst omfang og variasjon av friluftslivsaktiviteter.

Samlet vil dette gi rundt 33 millioner mer å rutte med til friluftsliv i 2002 enn man hadde i 2000. Jeg har lagt stor vekt på dette fordi friluftsliv gir mye igjen for pengene - i form av økt livskvalitet, helse og trivsel.

Friluftslivets betydning er bredt utredet i den nye meldingen som vi la fram 27. april i år. Jeg håper den blir stående. Jeg ser fram til Stortingets behandling av friluftslivsmeldingens mange anbefalinger og budskap, selv om det vel neppe blir meg som får gleden av utfordringene med å gjennomføre en skikkelig oppfølging.

I friluftsmeldingen – St. meld. nr. 39 (2000-2001), som vi gav undertittelen "Ein veg til høgare livskvalitet" – fokuserer regjeringen en rekke utfordringer, ikke minst når det gjelder kystsonen og strandsonen:

• Vi vil videreføre strandsonesatsingen og sikre ferdsel med særlig vekt på informasjon, juridisk hjelp til kommunene og arealdokumentasjon, blant annet av ulovlige stengsler.
• Vi vil avgrense alle former for ytterligere bygging i strandsonen, og fremme forslag om endringer i plan- og bygningsloven i denne forbindelse.
• Vi vil trappe opp innsatsen for å sikre viktige områder langs kysten.

Det er heldigvis bred politisk enighet om flere deler av friluftslivspolitikken.

I alle fall når det gjelder sikring av viktige områder, og å stimulere aktiviteter gjennom de frivillige organisasjonene, særlig for barn og unge.

Jeg har fremholdt budskap i forbindelse med strandsonen:

• hindre ytterligere privatisering og bygging v/ åskjerpe plan- og dispensasjonspraksis samt miljøvennlig arealbruk
• sikre ferdsel v/ å hindre og fjerne stengsler og bedre lovregler for allemannsrett
• sikre og tilrettelegge viktige friluftsområder.

Det er arbeidet på flere måter for å fremme disse budskapene. Gjennom kystsonenettverket som ble etablert mellom 8 fylkesmannsembeter og Direktoratet for naturforvaltning. Gjennom direktoratets strandsoneprosjekt. Gjennom bedre arealovervåking og dokumentasjon. Gjennom Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningspraksis. Ved å sette mer fokus på miljøkriminalitet. Gjennom initiativ overfor Planlovutvalget. Ved å sikre og tilrettelegge nye friluftsområder og utvikle prosjektet "Kystleden". I arbeidet med å skape bedre grunnlag for arealutviklingen gjennom rikspolitiske retningslinjer for Agder-kysten og fylkesdelplaner i Rogaland og Hordaland.

I samarbeid med Kommunenes sentralforbund arbeider Regjeringen samtidig med å skape større kommunalt ansvar og myndighet på miljøvernområdet.

Stortingsmeldingen om bedre oppgavefordeling og kommuneproposisjonen for 2002 viser hovedgrepene i dette. Friluftsmeldingen utreder hvordan kommunene kan bli bedre rustet til å fremme friluftslivet lokalt i tråd med intensjonene i Lokal Agenda 21. Det er behov for å klargjøre og styrke kommunal myndighet etter friluftsloven. De interkommunale friluftsrådenes arbeid bør støttes videre.

Vi vil også videreutvikle samarbeidet med kultur- og helsesektoren for å fremme friluftsliv og fysisk aktivitet.

Med økt lokalt ansvar for friluftsliv bør de frivillige organisasjonenes arbeid stimuleres slik at de kan bidra mer aktivt på lokalplanet. Vi vil derfor gi økonomisk støtte til videre drift av de regionale "Forum for natur og friluftsliv", som er etablert gjennom FRIFO, SRN og FL (Friluftslivets fellesorganisasjon, Samarbeidsrådet for naturvernsaker og Friluftsrådenes landsforbund).

Tilbake til strandsonen er oppnådd hittil i arbeidet og utfordringer:

1. Hindre privatisering / bygging

I de mange medieoppslagene om strandsonen har det vært både salig og sunn debatt. Det har vært spekulert i hvor arealpresset er verst og hvordan de ulike kommunene har taklet situasjonen. Men mitt inntrykk er at flere og flere har fattet hovedpoengene - at nasjonale mål skal etterleves på en skikkelig måte etter stedlige forhold. Det vil si den faktiske situasjon for friluftsliv, naturverdier, landskap og kulturmiljø i den enkelte region. At strandsonen ikke noe sted skal bygges ned på en måte som undergraver dette.

Jeg synes også at fylkesmannen som overordnet myndighet og klagemyndighet har bidratt til bedre praksis. Kystsonenettverket har fulgt opp intensjonene om bedre utveksling av erfaringer og kompetanse, felles strategiutvikling, økt rådgivning og bedre informasjon. Det er gjennomført to større konferanser, en om dispensasjonspraksis i september i fjor og en plankonferanse i mai i år. Sammen med direktoratets strandsoneprosjekt har dette bidratt til økt kunnskap og motivasjon for å redusere uheldig utbygging og privatisering. Økt innsats for naturverdier og friluftsliv er satt på dagsorden. Dialogen mellom kommunen og regionale myndigheter er generelt styrket.

I samme retning bidrar arbeidet med å forberede rikspolitiske retningslinjer for Agder, som skal ferdigstilles i 2002, og fylkesdelplanene for kystsonen i Rogaland og Hordaland. Fylkestinget i Hordaland vedtok sin plan i mars i år, og et høringsutkast for Rogaland er nylig lagt fram.

I debatten om strandsonen er det reist spørsmål om uheldig utbygging mest skyldes dispensasjonspraksis eller planpraksis, og hvor mye som gjelder nye hytter, erstatningshytter og hytteutvidelser.

Det vil kreve mer tid til metodeutvikling og samordning av ulike kartleggings-oppgaver før vi kan få fram detaljert kunnskap og sammenlignende dokumentasjon. En del metodeproblemer er likevel løst, og nye resultater er fremlagt. DN arbeider videre med dette i nært samarbeid med Kartverket.

Jeg vil også trekke fram at det ikke behøves spesiell kunnskap for å påvise behovet for å vurdere en revisjon av byggeplaner som etter 10 år eller mer ikke er gjennomført – vurdere hvorfor og se på potensialet for å få fram en bedre plan. Og at kommunen bør ha oversikt som viser vedtatte men ikke gjennomførte planer i sammenheng med forslag om nye utbygginger.

Det nye systemet med dispensasjonsrapportering i 100-metersbeltet utenom byggeområdene, der alle kystkommuner rapporterer via fylkesmennene til departementet, har nå gått to runder - første og annet halvår 2000. Sammenstilling av siste runde ble gjort av departementet ved brev 26. juni i år.

Denne rapporteringen skal fortsette, og fristen for neste runde går ut allerede 15. oktober. Det er viktig at vi sentralt har konkrete tall å forholde oss til, selv om det ikke gir det hele bildet over utviklingen i strandsonen. Det er også viktig å holde god dialog med Direktoratet for naturforvaltning og fylkesmennene, blant annet gjennom Kystsonenettverket, for å vurdere fortløpende hvordan den framtidige rapporteringen bør være.

Når vi ser på det som hittil har skjedd er det også spennende å høre hva Riksrevisjonen kan legge fram gjennom sin undersøkelse av utbygging i 100-metersbeltet, deres første hovedanalyse på forvaltningen av strandarealene. I dag vil vi få presentert noen funn og fakta, men vi må fortsatt avvente hvilke vurderinger denne revisjonsanalysen vil inneholde.

2. Sikre ferdsel og fjerne stengsler

Som et ledd i strandsoneprosjektet utarbeidet DN i samarbeid med KS en håndbok til kommunene om fjerning av ulovlige stengsler, utgitt i juni 2000. Det arbeides nå med en mer konkret håndbok om registreringer av slike stengsler.

Rundt neste årskifte vil direktoratet legge fram en håndbok om "strandsonejuss". Denne vil dekke langt flere juridiske spørsmål enn ulovlige stengsler og ulovlige byggetiltak. DN følger her blant annet opp en rekke aktuelle juridiske erfaringer fra sitt arbeid med juridisk bistand til 15 samarbeidende kommuner.

Direktoratet har også lagt vekt på økt samfunnskontakt gjennom informasjon til media og utvikling av egne internettsider for strandsoneprosjektet.

For store deler av Østfoldkysten, i Larvik og en del andre steder er det gjennomført konkrete registreringer av stengsler i strandsonen. Her inngår både lovlige og ulovlige stengsler, og dokumentasjonen gir et godt grunnlag for å kunne følge opp med tiltak som øker allmennhetens tilgjengelighet. Dette kan være forhandlinger om å etablere en tursti som bedrer atkomsten forbi lovlige stengsler, eller bruk av friluftsloven for å fjerne det som er sjikanøst.

Når det gjelder stengsler er det viktig å ta tak i de åpenbare tilfellene først, særlig de som betyr mye for turpotensialet. Dette vil blant annet skape god presedens som kan bidra til å løse andre saker og avklare problemstillinger.

Jeg har også positivt merket meg at registreringene alene gir virkninger, fordi mange grunneiere har fjernet stengsler frivillig – helt eller delvis, det vil si etter dialog med og litt påtrykk fra kommunen om betydningen.

3. Bedre lovregler for allemannsrett og miljøvennlig arealbruk

I friluftsmeldingen foreslår vi endringer for å styrke og klargjøre allemannsretten i friluftsloven, blant annet med en ny regel om hensynsfull ferdsel i strandsonen. Denne – også kalt "25-meter`n" - har fått mye og til dels misforstått omtale i media. Jeg vil derfor benytte anledningen til å presisere her at vi ikke foreslår at det skal bli adgang til å ferdes i en 25 meter bred sone mellom sjøen og bebyggelsen uansett strandeiendommenes beskaffenhet.

Vi foreslår derimot at det skal bli adgang til å ferdes hensynsfullt i sjøkanten forbi hus eller hytte som ligger 25 meter eller mer i avstand fra sjøen - også der hvor tomten har beskaffenhet som innmark helt ned til sjøen.

Altså – kunne passere rolig forbi nærmest sjøkanten, det vil si helt nederst ved sjøen, selv om tomten er å regne som innmark helt ned. For der hvor tomten har beskaffenhet som utmark nederst ved sjøen, der kan man jo passere hensynsfullt også i dag, sågar ved hytter som ligger nærmere enn 25 meter fra sjøen.

En slik ny regel vil ikke fjerne alle tilfeller av tvil eller nødvendigheten av å anvende skjønn og vanlig høflighet. Men den vil lette svært mange tilfeller av tvil om utmark og innmark ved å fjerne behovet for å måtte bedømme dette dersom avstanden til sjøen er minst 25 meter fra husveggen. En slik ny regel skal også følges av mer veiledning om og vurdering av plikten til å vise hensyn til privatlivets fred. Det synes rimelig klart at for å skape konsensus om en slik regel må det skapes aksept for at regelen vil fungere positivt også for grunneiere i strandsonen. Det vil si at man må få fram eventuelle sårbarhetsforhold som kan gi unntak, og ikke minst også får fram at grunneiernes behov for å ferdes i strandsonen ut over egen eiendom, på mange måter kan oppveie det element av økt ferdsel de i så fall må tåle i sjøkanten på egen grunn.

Når det gjelder bedre regler til beskyttelse av friluftslivets naturgrunnlag, er plan- og bygningsloven viktigst. Blant annet gjelder dette spørsmålet om flerbruksbestemmelser for LNF-kategorien i kommuneplanens arealdel, som Planlovutvalget utreder.

Sikre og tilrettelegge viktige friluftsområder

Budsjettet for sikring ble økt med 10 millioner i 2001 og vi foreslår 8 millioner til for neste år. Skjærgårdsparkene på Sørlandet er utvidet med en rekke nye friluftsområder ned til Lindesnes fyr. Staten har medvirket i flere nye store enkeltsaker i Oslofjordområdet, slik som Dunholmen, Nesoddtangen og ikke minst Malmøya i Larvik – det langt største ervervet på mange år. Direktoratet har også flere andre enkeltsaker under sluttføring.

For å få fram et helhetlig opplegg for det videre sikringsarbeidet i kystsonen har direktoratet nå satt i gang et treårig prosjekt, der Friluftsrådenes landsforbund forestår en gjennomgang og kvalitetssikring av kartlagte behov, og skal lage en strategi for gjennomføring.

Samtidig skjer det en økning i tiltak for naturvennlig tilrettelegging og drift av de etablerte områdene, gjerne basert på nye forvaltningsplaner. Selv om kommunene har hovedansvaret for drift, medvirker staten blant annet gjennom Skjærgårdstjenesten i Oslofjorden, på Sørlandet og i Vestkystparken. Vi vil videreutvikle disse drifts- og skjøtselsordningene, og styrke Statens naturoppsyns samordningsrolle når det gjelder skjærgårdstjenesten.

Det frivillige arbeidet med å etablere kystleder og kyststier viser god framgang – og prosjekt "Kystleden" er blitt et populært nytt tilbud. Enkle overnattingstilbud med utleie av robåter og seilbåter, kyststier for vandring mellom attraktive friluftsområder. Turistforeningen, friluftsrådene og Forbundet KYSTEN gjør en flott innsats med dette. De har også nylig tatt initiativ til å få fram aktuelle overnattingssteder for Kystleden i forbindelse med eiendomsomstillinger i Forsvaret og i Kystverket.

Det kan sies mye om statens eiendommer, og som kjent har vi mange "strandperler" i form av automatiserte fyr og gamle kystbefestninger. Her er det også betydelige kulturmiljøer, nasjonale festningsverk og andre viktige kulturhistoriske anlegg. Det pågår og utvikles stadig mer samarbeid for å kunne ivareta miljøverdiene og allmennhetens interesser på disse strandperlene.

Det foreligger verneplaner og samarbeidsprosjekt mellom aktuelle fagdirektorat, og jeg vil begrense meg til å framheve at samfunnshensyn knyttet til "fyr og fort" er svært store og må tas vare på for framtida.

Det er selvsagt mer som kan tas med i en framstilling av status for strandsonen. Det kan også sies langt mer om betydningen av samhandling og vitalisering av demokratiske krefter, om motivasjon og holdningsskapende innsats. Jeg har heller ikke snakket om jeg synes kommunene har vært flinke nok når det gjelder innskjerpingen av plan- og dispensasjonspraksis.

Det kommer av at jeg har lagt vekt på de elementer jeg synes betyr mest nå.

Og jeg håper at alle de berørte aktørene, fra Stortingets og Regjeringens behandling og oppfølging av friluftsmeldingen, til det minste lokale tur- eller båtlags aktiviteter, vil bidra til mye miljøvennlig friluftsliv og et mangfold av bevarte strandperler og fristeder på kysten.

Takk for oppmerksomheten!