Kronikk i Aftenposten 12.februar 2004:

Universiteters og høyskolers tilknytning til staten

Av Kristin Clemet, Utdannings- og forskningsminister

Ryssdal-utvalget, som har utredet forslag til ny lov om universiteter og høyskoler, avga sin innstilling 23. september 2003. En omfattende høringsprosess ble avsluttet 30. januar. Mandag anbefalte jeg Regjeringen å fremme forslag for Stortinget om en ny, felles lov for private og statlige høyere utdanningsinstitusjoner og samtidig bevare dagens tilknytningsform for de statlige institusjonene. I dag inviterer jeg til seminar om hvordan Kvalitetsreformen kan følges opp på en god måte.

Debatten om Ryssdalutvalgets innstilling har ikke bare vært saklig. Takket være en grundig høringsprosess og aktiv dialog med mange interessenter, har det likevel vært mulig å lytte seg frem til gode og nyanserte argumenter. Kort oppsummert viser høringen

1. at det er stor tilslutning til å etablere et felles lovverk for private og statlige universiteter og høyskoler,
2. at det er delte og nyanserte oppfatninger om hvorvidt den interne ledelsesstrukturen ved de statlige institusjonene bør endres– og
3. at det er massiv motstand mot å endre tilknytningsformen, dvs. at et stort flertall mener at statlige universiteter og høyskoler fortsatt bør være forvaltningsorganer med særskilte eller utvidede fullmakter.

For meg er det åpenbart at institusjonene for høyere utdanning står overfor meget store utfordringer i årene som kommer. Utfordringene er knyttet til kvalitet i utdanning og forskning, til relevans i forhold til samfunns- og næringsliv, til internasjonalisering og til konkurranse – om studenter, forskere og delvis også midler. De diskusjoner som for tiden pågår i andre land, viser at utfordringene, både for institusjonene selv og for staten, er store og ikke vil forsvinne, uansett tilknytningsform.

Personlig finner jeg det ikke troverdig at det bare er én tilknytningsform som setter institusjonene i stand til å møte disse utfordringene. Til dét er verdens beste utdanningsinstitusjoner organisert altfor forskjellig. Derimot har jeg latt meg overbevise om at tilknytningsformen ikke bør endres av særlig to grunner:

For det første er det åpenbart at det for tiden nedlegges et meget stort arbeid for å implementere Kvalitetsreformen i høyere utdanning. Det er en enorm omstilling som de færreste utenfor universitets- og høyskolesektoren har oppdaget, som er slitsom, og som selvsagt ikke er uten problemer. Det påfallende er imidlertid hvor offensivt og positivt disse problemene nå møtes. De kritiske røstene er til stede, men fellestrekket ved disse synes å være at de ikke presenterer noen alternative løsninger på høyst reelle utfordringer, og at de derfor gir liten veiledning for dem som til syvende og sist må fatte beslutninger eller gjennomføre forandringer. Det er også verdt å konstatere at Norge, blant ca. 40 land som prøver å gjøre mye av det samme, nå ser ut til å lykkes svært godt. En forskningsbasert evaluering av Kvalitetsreformen er naturligvis også igangsatt.

Jeg har merket meg at de aller fleste representanter for sektoren – enten det er rektorer, ansatte eller studenter – tilrår at vi, i lys av denne store omstillingen, ikke endrer tilknytningsform, eller i hvert fall ikke endrer den nå. Dette ønsker jeg, slik jeg hele tiden har påpekt i høringsprosessen, å tillegge stor vekt. Endringer som forsøkes gjennomført under stor motstand og med liten forståelse, vil dessuten lett ha omstillingskostnader som langt overstiger de økonomiske.

For det annet: En politiker er per definisjon ikke bare representant for interessentene, men må også overveie samfunnets og alle "de andres" interesser. Universitets- og høyskolesektoren er i dag en meget tung sektor på offentlige budsjetter og legger årlig beslag på mer enn 25 milliarder kroner. Det kan man ikke kimse av når samfunnsdebatten ellers dreier seg om å få og ha folk i arbeid så lenge som mulig for å kunne opprettholde gode sosiale ordninger for dem som trenger det. Det er både i samfunnets og utdanningssystemets egen interesse at det er økonomisk bærekraftig også på lang sikt. Det stiller krav til omstilling, effektiv ressursforvaltning og evne til å prioritere, hvilket igjen stiller krav til ledelse.

At institusjonene står overfor store utfordringer knyttet til faglig ledelse og utvikling, er bredt dokumentert gjennom en rekke evalueringer. Disse utfordringene kunne vært møtt med å endre tilknytningsform, slik flertallet i Ryssdalutvalget argumenterer for. Jeg har altså i lagt mer vekt på at svært mange universiteter/høyskoler nå utnytter de nye fullmaktene de har fått gjennom Kvalitetsreformen i større grad enn mange ventet, og at svært mange i sektoren selv mener at det er et potensiale for å gjøre mer. Som førsteamanuensis Svein Michelsen ved Universitetet i Bergen nylig sa til tidsskriftet Mandag Morgen: "Tidligere har det handlet om å gjøre seg lekre for staten, men nå må man dokumentere hva man faktisk gjør og hvilke resultater det gir". Det har bidratt til større og mer selvkritisk engasjement innad i institusjonene selv.

I det videre arbeidet med oppfølging av Ryssdal-utvalgets innstilling vil Regjeringen legge vekt på å gi institusjonene frihet til å møte sine behov og utfordringer. Vi vil lage et organisatorisk og styringsmessig rammeverk som skaper best mulig vilkår for ledelse, samtidig som det sikrer størst mulig grad av symmetri mellom frihet og ansvar. Samtidig er det viktig å påse at myndighetene har tilstrekkelige virkemidler til å kunne ivareta sitt overordnede ansvar for universitets- og høyskolesektoren.

Det vil ikke bli fremmet forslag om en ny obligatorisk tilknytningsform for de statlige institusjonene. Men vi vil fremme forslag om felles lov for private og offentlige institusjoner og vurdere forbedringer innenfor dagens statlige forvaltningsmodell. Dessuten vil jeg, i lys av høringsuttalelsene, vurdere om institusjonene er så forskjellige at institusjoner som i fremtiden ønsker det, og som tilfredsstiller bestemte kritierier, kan ha en annen tilknytningsform.

Debatten om Ryssdalutvalgets innstilling har etter min mening vært nyttig. I virkeligheten har den kretset rundt ett sentralt spørsmål: Hvordan bør staten ivareta sitt ansvar for høyere utdanning for at universiteter og høyskoler skal stå best mulig rustet til å løse sine oppgaver i en tid med store forandringer? Svært mange mener altså at Kvalitetsreformen, eventuelt med enkelte forbedringer i lov- og regelverk, gir et godt nok grunnlag.

Jeg har tillit til og forutsetter at det er riktig. Norske universiteter og høyskoler har historisk vist at de kan møte utfordringer gjennom omstilling, kapasitetsøkning og reformer. Jeg er sikker på at de også i fremtiden har kraft og kreativitet til å sikre kontinuerlig forbedring og utvikling. Debatten har uansett vært verdifull, fordi den har satt noen av våre viktigste samfunnsinstitusjoner på dagsorden, har synliggjort svært viktige utfordringer og gitt ideer til ytterligere forbedring. Jeg inviterer nå til en bred dialog om hvordan vi kan møte nye utfordringer på en offensiv måte!