Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit i dag.
Få land er velsignet med så mange naturressurser som Norge. Vi har vind, vann, olje og gass. Vi har mange utfordringer knyttet til energispørsmål her i landet. Jeg vil ta opp flere av disse i dag, men det er også viktig å ta med seg at energi er en global utfordring. Energi blir stadig viktigere og kommer stadig høyere opp på den internasjonale politiske agendaen.

De siste månedene har jeg hatt mulighetene til å se energiutfordringene fra andre perspektiver enn det norske. Kina er et land i voldsom økonomisk vekst, energi er en av de viktigste innsatsfaktorene for denne veksten. I USA er energiforbruket per innbygger blant det høyeste i verden. Selv om veksten i forbruket er liten merkes den i verdens energimarkeder fordi forbruket er så stort. Saudi-Arabia sitter på verdens desidert største oljereserver, men også de har utfordringer knyttet til teknologi og kapital for å utnytte disse ressursene på en effektiv måte.

Hvert enkelt land må løse sine utfordringer ut fra sine egne behov og forutsetninger, men at utfordringene blir løst er viktig for den økonomiske utviklingen globalt, og ekstra viktig for veksten i u-landene.

Dersom utviklingslandene skal ha mulighet til utvikling og økonomisk vekst, på samme måte som Norge har hatt de siste 100 årene, er tilgang på energi helt essensielt. For norsk industri betyr dette store muligheter.

Store energiutfordringer
1 milliard av verdens befolkning bor i dag i industrialiserte land, mens 5,5 milliarder bor i utviklingsland. I dag forbruker industrilandene og utviklingslandene om lag samme mengde energi, vel 100 millioner oljeekvivalenter per dag. Men den økonomiske veksten i folkerike utviklingsland vil føre til at dette bildet forandrer seg framover. Frem til 2030 forventes det at verden vil ha behov for 60 prosent mer energi, to tredjedeler av denne veksten i energietterspørselen vil komme fra utviklingslandene. Verden står således overfor store energiutfordringer de neste 25 årene.

Norge har store energiressurser å tilby på verdensmarkedet. Men med den betydelige veksten som er forventet i det globale forbruket, er det viktig å ha oppmerksomhet også på energieffektivitet. Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at energieffektiviteten i IEA-landene økte mer på 80-tallet enn på 90-tallet. Situasjonen i Norge var imidlertid den motsatte, her økte energieffektiviteten fra 80- til 90-tallet.

I den hjemlige debatten glemmer vi fort det internasjonale perspektivet i forhold til energi. Sammenliknet med de aller fleste land har Norge svært gode forutsetninger for energiproduksjon. Vi har både vannkraft, vindkraft, olje og gass. Energikildene våre vil i lang tid framover være meget viktige for verdiskaping og velstand. Målet med energipolitikken er å forvalte disse mulighetene på en best mulig måte. Det er min målsetning at Norges naturgitte fortrinn skal utnyttes på en måte som gjør at vi fortsatt skal ha en ledende energiforsyning i Europa. Regjeringen gjør mye for å ta vare på mulighetene vi har til sørge for en god, effektiv og sikker energiforsyning til husholdninger og næringsliv.

Vannkraft
Vannkraft vil i den overskuelige fremtid fortsette å være vår dominerende energikilde. Siden Regjeringen tiltrådte, har vi gitt konsesjon til mange nye vannkraftprosjekter, og både små og mellomstore anlegg blir bygd. Denne Regjeringen har gitt konsesjon til 1,7 TWh ny vannkraft, mens det på hele 90-tallet ble gitt konsesjon til 2,1 TWh. Jeg vil legge til rette for en fortsatt økning av vannkraftproduksjonen.

Etablering av små vannkraftverk
Regjeringen satser blant annet på etablering av små vannkraftverk. Kraftverkenes bidrag til kraftoppdekkingen lokalt og til næringsutviklingen i distriktene gjør at regjeringen er opptatt av å legge til rette for dette. I tillegg er det et viktig poeng at slike anlegg som hovedregel medfører små konsekvenser for miljøet.

I strategien for økt etablering av små vannkraftverk som ble lagt fram i 2003 ble det fokusert på tiltak for å gjøre saksbehandlingen knyttet til mikro-, mini- og småkraftverk enklere og mer effektiv, samt innføring av tiltak som gjør utbygging av slike anlegg mer lønnsom. Myndighetene satser også på forskning og utvikling knyttet til små kraftverk. Som energiminister er det veldig inspirerende å se at tiltakene i strategien har gitt resultater. I 2003 ga NVE og OED konsesjon til 14 små kraftverk, med samlet produksjon på om lag 150 GWh/år. I 2004 ble det gitt konsesjoner til nesten dobbelt så mange små kraftverk – 27 stykk, med en samlet produksjon på om lag 270 GWh/år.

NVE har foretatt en landsomfattende ressurskartlegging, og resultatene viser at det er et teoretisk potensial for utbygging av mikro-, mini- og småkraftverk på 25 TWh. Det er viktig å understreke at dette er et rent teoretisk potensial. NVE mener en kan forvente om lag 5 TWh fra små kraftverk innen 10 år.

Naturgass
Naturgasser viktig både for verdiskaping og for en sikker energiforsyning. Regjeringen ønsker at en større del av våre naturgassressurser skal tas i bruk innenlands. Jeg er glad for at man nå går videre med planene om et gasskraftverk på Kårstø og ser dette som et viktig for verdiskapingen i Norge og for utviklingen av enda mer miljøvennlige gasskraftteknologier. Også annen, ny gassbasert kraft- og varmeproduksjon kan gi viktige bidrag til energiforsyning og verdiskapning. Regjeringen bidrar i dag til utvikling av infrastruktur, slik at gass gradvis kan bli tilgjengelig i nye områder av landet. Enova har allerede gjort avtaler med fire ilandføringsanlegg for LNG, og mange steder i landet er det nå ny optmisme når det gjelder å utvikle dette markedet.

I St.meld. nr. 47 om innovasjonsvirksomheten for miljøvennlige gasskraftteknologier mv. som Regjeringen la frem i august i fjor ble det presentert noen analyser av utviklingen av et gassmarked i Norge. Analysene viste at det vil ta tid, at vi må ta det gradvis og at det vil være fornuftig å begynne der hvor markedene er størst og mest tilgjengelig. Og det er åpenbart at vi er avhengig av at de lokale kreftene går foran og peker ut mulighetene, og er villig til å satse.

Analysene NVE utarbeidet i forbindelse med meldingen viste at det er vanskelig å få lønnsomhet i store gassrør over lengre avstander i Norge. Tre viktige faktorer må komme på plass dersom et rør skal være aktuelt; økt volum, økt betalingsvilje og regionalt engasjement. Dette har også vært mitt budskap til industrien.

Stortingets innstilling til St.meld. nr. 47 er nå klar, og selve Stortingsbehandlingen skal finne sted 15. mars. I forbindelse med behandlingen av meldingen har det kommet nye innspill fra industrien i Grenland hvor det gis signaler om mulighet for medvirkning til finansiering med betydelige beløp, større volum og villighet til å inngå langsiktige kontrakter om kjøp av gass. De nye signalene er positive og gir grunnlag for å vurdere spørsmålet om gassrør nærmere.

Energiomleggingen
Enova er Regjeringens hovedverktøy innen energiomleggingen. Oppdraget Enova forvalter på vegne av Regjeringen er regulert i en avtale mellom departementet og Enova. Denne avtalen har vi nylig reforhandlet, og dette har gitt Enova nye og økte ambisjoner for det videre arbeidet.

Enova skal nå bidra til ny miljøvennlig energiproduksjon og energibesparelser på til sammen 12 TWh/år innen 2010. Samlet har Enova for perioden 2001 til 2004 oppnådd et kontraktsfestet energiresultat på 5,5 TWh.

Etter min vurdering har etableringen av Enova vært en suksess. Med Enova har vi lykkes med å skape en institusjon som har enkle mål, jobber under stabile rammer og som gir næringen forutsigbarhet i sine investeringsplaner.

Elsertifikatmarked
I St.meld. nr. 47 Om innovasjonsverksemda for miljøvennlege gasskraftteknologiar m.v., varslet Regjeringen at vi tok sikte på å legge fram et lovforslag om et norsk-svensk elsertifikatmarked i vår. Etter samtaler med min svenske kollega Mona Sahlin for noen uker siden, ble det imidlertid klart at man fra svensk side tok sikte på etablering av et felles svensk-norsk marked fra 1. januar 2007. Dette gjør at saken er utsatt, og at den videre prosess vil bli koordinert med beslutningene i Sverige.

Departementet har hatt forslag til lov om pliktige elsertifikater på en ekstern høring som ble avsluttet 1. februar. Jeg har mottatt mange gode kommentarer og nyttige innspill. Lovforslaget ser generelt ut til å ha fått en positiv mottagelse, men det har også kommet merknader som gjør at vi må vurdere enkelte punkter i lovforslaget nærmere.

Min forgjenger, Einar Steensnæs, signaliserte i desember 2003 at anlegg for fornybar elproduksjon som har byggestart etter 1. januar 2004 vil få rett til elsertifikater, dersom et slikt marked blir vedtatt, og såfremt de oppfyller andre vilkår til å bli elsertifikatberettiget. Dette er ikke endret som følge av denne utsettelsen.

Som en ledende energinasjon, er det viktig at Norge tar sin del av et felles arbeid for å utvikle energiteknologier som er levedyktige i et langsiktig perspektiv.

Det er gjort et vesentlig løft for å få til gasskraft med CO ₂-håndtering. Regjeringen har i år bevilget 150 millioner kroner til forskning og utvikling av miljøvennlige gasskraftverk gjennom Norges Forskningsråd. Den norske satsingen gjennom flere år har ført til at norske aktører ligger langt fremme når det gjelder utviklingen av teknologikonsepter for gasskraft med CO ₂-håndtering.

En vellykket satsing på gasskraft med CO ₂-håndtering avhenger av mange faktorer, hvor myndighetenes satsing bare er en av bærebjelkene. De viktigste utfordringer som må løses før gode løsninger for gasskraftverk med CO ₂-håndtering er på plass, er knyttet til videre forsknings- og utviklingsarbeid og behovet for internasjonal medvirkning i dette arbeidet.

Å ta videre teknologikonseptene til utprøving og demonstrasjon er kostbart og ressurskrevende. For å sikre industriens deltakelse i slike prosjekter kreves langsiktighet og stabilitet i finansieringen. I denne sammenheng er Gassnova og opprettelsen av gassteknologifondet viktige virkemidler.

Hjemfallssaken
La meg så si noen ord om hjemfallssaken. Hjemfallsaken er omfattet med høy politisk oppmerksomhet. Den offentlige debatten dreier seg særlig om nasjonal kontroll med ressursene, og det offentliges mulige inntekter fra denne sektoren i fremtiden. Det er i begrenset grad kommet frem at det, til forskjell fra når hjemfallsinstituttet ble innført i 1909, i dag er en omfattende nasjonal kontroll med vannkraftsressursene gjennom et omfattende lovverk. Særlig er industrikonsesjonsloven, vassdragsreguleringsloven, vannressursloven, energiloven og plan- og bygningsloven sentrale i reguleringen av vannkraften. Videre går en svært stor del av verdiskapingen i kraftsektoren til stat og kommune gjennom beskatning og konsesjonsbaserte ordninger uavhengig av eierskap.

I dag er det bare privateide kraftverk med om lag 7 prosent av vannkraftsressursene som er omfattet av vilkår om hjemfall. Om lag 88 prosent eies av kommuner, fylkeskommuner og av staten gjennom Statkraft og omfattes ikke av hjemfallsvilkår. Jeg mener at det av hensyn til kraftnæringens utvikling i Norge er viktig å endre dagens forskjellsbehandling av eierskap i kraftsektoren, da likebehandling vil legge til rette for en videre strukturutvikling. Dette vil også være bra for utviklingen av det norske og det nordiske kraftmarkedet.

Forskjellsbehandlingen mellom offentlige og private aktører gjør at vi i stor grad sementerer dagens kompliserte eierstrukturer, og utfordrer etter min oppfatning kraftnæringens konkurranseevne og langsiktige utvikling. Selv om flere spørsmål knyttet til valg av modell kan og bør diskuteres, må utgangspunktet være lik behandling av alle eiere av vannkraftverk. Dette gjelder uavhengig av ESAs oppfatning. EØS-robuste regler er likevel et mål i seg selv, både ut fra samfunnets behov for effektive styringsmidler og bransjens behov for å kunne videreutvikle seg under forutsigbare rammevilkår.

For å utrede hvordan et eiernøytralt hjemfallsinstitutt kunne utformes ble Hjemfallsutvalget nedsatt våren 2003. Utvalget var bredt sammensatt, med representanter fra kraftnæringen, industrien, kommune- og fylkeskommunesektoren, arbeidstakersiden og staten. Dette er et område med sterke motsetninger, og det var derfor kanskje ikke så overraskende at de på mange hovedområder ikke fant løsninger som kunne forene alle disse interessene. Utvalgets flertall var likevel klare både i sin anbefaling av et hjemfall for både offentlige og private eiere, med en felles konsesjonslengde på 75 år fra lovendringstidspunktet. Utvalgets juridiske rådgiver var også klar i sin vurdering av at dagens modell er i strid med EØS-reglene.

Utvalgets utredning ble overlevert til meg 30. november i fjor og har nå vært på en bred høring. Høringsfristen var 1.mars og vi har til sammen mottatt 271 høringsuttalelser. Utvalgets utredning og høringsuttalelsene vil utgjøre et viktig grunnlag for Regjeringens fremlegg til Stortinget. Dette er en konferanse i regi av EBL, og jeg har merket meg at blant deres forslag er ett om såkalt "offentlig hjemfall". Tanken er at det innføres et "hjemfall" om 75 år til dagens offentlige eier, uavhengig av om dette er staten eller en kommune. Samtidig er det en rekke uavklarte spørsmål også ved en slik modell. Jeg vil understreke at det i høringsrunden også har kommet en rekke andre alternative løsningsforslag.

Denne saken er kompleks. Hjemfallsutvalget har lagt et viktig grunnlag for et lovforslag om et eiernøytralt hjemfall, men det er behov for å få utredet enkelte av de forslag som er fremsatt under høringen nærmere. I lys av dette har jeg kommet til at vi ikke vil rekke å fremme et forslag for Stortinget innenfor de frister Stortinget har satt for å behandle saken i denne sesjonen.

Samtidig er det viktig for meg at vi nå holder oppe tempoet i det arbeidet som skal gjøres framover, slik at vi kan få på plass en eiernøytral hjemfallsordning. Jeg tror alle må ta inn over seg at det å ikke foreta seg noen ting med regelverket for disponering av vannkraftressursene mens verden rundt oss forandres, ikke tjener det norske samfunnets interesser på sikt. Kraftmarkedet er internasjonalt, og kraftnæringen internasjonaliseres. Vi må derfor forandre regelverket for å bevare en sterk norsk kraftnæring, også i fremtiden.

Verdiskapingen
Norsk næringsliv går bra, og verdiskapingen per innbygger er blant de høyeste i verden, også når vi korrigerer for oljeinntektene. Den overordnede målsettingen for Regjeringens næringspolitikk er størst mulig verdiskaping i norsk økonomi, og dette gjelder også for kraftbransjen. Verdiskapingen øker ved å øke verdien på det vi produserer gjennom forbedringer, nyvinninger, innovasjon og mer betalingsvillige markeder, eller ved å kutte kostnadene ved produksjonen. Det er den samlede verdiskapingen i landet som bestemmer nivået på velstand og velferd i Norge. Uten en næringspolitikk med kontinuerlig fokus på verdiskaping vil vi ikke kunne bevare og videreutvikle dagens velferdssamfunn. Regjeringens næringspolitikk omfatter alle politikkområder som påvirker rammebetingelsene for norsk næringsvirksomhet.

I kraftbransjen forvaltes store verdier. Bransjen spiller en viktig rolle for verdiskapingen i Norge, ikke bare som egen bransje, men også som leverandør av strøm som er en sentral innsatsfaktor for all annen virksomhet i Norge. Det finnes i dag ikke en virksomhet som ikke er avhengig av strøm. Dette gjelder så vel kraftkrevende industri som kunnskapsbaserte næringer som i dag er fullstendig avhengig av data. Jeg tørr påstå at uten sikker leveranse av strøm stopper all annen næringsvirksomhet opp.

Skal vi oppnå høy verdiskaping er det avgjørende at de ressursene vi har anvendes i næringer og virksomheter som har god lønnsomhet. Det har vi når næringslivet effektivt produserer varer og tjenester som det er god etterspørsel etter, enten det er på hjemmemarkedet eller på det internasjonale markedet. I denne sammenheng mener jeg kraftbransjen har mye å bidra med, ikke bare som strømleverandør, men også som leverandør av kompetanse og teknologi.

Nettreguleringen fra 2007
Det har vært stor oppmerksomhet rundt utviklingen i nettleie og leveringskvaliteten i nettet den senere tid. I arbeidet med nettreguleringen fra 2007, legges det vekt på å gi sterkere insentiver til effektivisering og effektiv drift innenfor nettvirksomheten. NVE er inne i en viktig fase i dette arbeidet nå. En økt grad av effektivisering i nettselskapene skal bidra til lavere tariffer for brukerne av nettet. Det er imidlertid også viktig å sikre forbrukerne en tilfredsstillende leveringskvalitet og å sikre forbrukernes rettigheter overfor nettselskapene. Dagens KILE-ordning, hvor nettselskapene straffes økonomisk når strømmen uteblir, vil derfor også forsterkes. Det er samtidig viktig å sikre selskapene en tilfredsstillende økonomi og i stand til å gjennomføre nødvendige investeringer framover.

Også organiseringen av våre kraftselskaper er relevant i denne sammenheng. Olje- og energidepartementet arbeider nå med implementeringen av det nye el-markedsdirektivet i norsk rett. Jeg må konstatere at EUs regelverk er sentrale for utvikling av norsk kraftforsyning. Formålet til elmarkedsdirektivet er å bidra til en forbedring av det indre kraftmarkedets funksjonsmåte.

Et område direktivet regulerer er krav til organisering av kraftselskaper. Dette ble omtalt i Regjeringens konkurransemelding som ble lagt fram for Stortinget for kort tid tilbake. Regjeringen vil i løpet av 2005 fremme forslag om lovmessig krav om selskapsmessig og funksjonelt skille mellom nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet. Direktivet legger opp til krav om selskapsmessig og funksjonelt skille for kraftselskaper med over 100 000 nettkunder. Vi ønsker imidlertid å sette strengere krav enn EUs minimums­krav, dvs. at kravet i Norge vil bli satt for selskaper med færre enn 100 000 nettkunder.

Vi legger opp til å etablere krav tilpasset norske forhold innenfor rammene av elmarkedsdirektivet. Krav vil bli stilt avhengig av størrelsen på selskapene, der hensynet til konkurransen og en uavhengig nettfunksjon vil være viktige moment. Jeg mener imidlertid at kravene vil være uhensiktsmessig for de minste aktørene, noe som vil bli tatt hensyn til. Jeg mener at disse kravene vil, sammen med annen regulering, sikre at markedet og konkurransen i kraftmarkedet fungerer best mulig.

Våre forslag om endring av energiloven i denne saken vil bli sendt på høring til våren.

Nordisk kraftmarked
En viktig prosess for å bidra til et mer integrert og velfungerende nordisk kraftmarked er ministererklæringen som ble vedtatt i Akureyri på Island i fjor. Erklæringen fokuser på økt koordinering av systemansvaret og utvikling av felles nordiske løsninger for nettinvesteringer.

Mer konkret ba de nordiske energiministrene Nordel om å utrede hvordan økt samordning av systemansvaret, felles organisering og finansiering av nettinvesteringer og effekthåndtering praktisk og konkret kan komme på plass i Norden. Nordel hadde frist 1. mars for denne utredningen. Nordels utredning danner grunnlaget for det videre arbeidet, og vi vil bruke tiden frem til neste energiministermøte i august, til å komme frem til nordisk enighet om punkter som kan bidra til et enda mer integrert nordisk marked.

Systemmessig er de nordiske landene helt avhengig av hverandre. For å øke både den nasjonale og den samlede nordiske forsyningssikkerheten er det nyttig og viktig med ytterligere integrasjon. Generelt mener jeg at det er viktig med et sterkt nordisk samarbeid om energispørsmål for å få til hensiktsmessige løsninger blant annet om utformingen av reguleringer, utøvelsen av systemansvaret og investeringer i overføringsnettet. Dette vet jeg er problemstillinger som også bransjen er opptatt av, og jeg regner med flere innspill fra dere etter hvert.

Økt integrering
Det er viktig for Norge å arbeide for økt integrering både med land i og utenfor Norden. Jeg er derfor veldig fornøyd med at de to sentralnettselskapene Statnett og Tennet har besluttet å bygge en kabel mellom Norge og Nederland.

Når NorNed-kabelen etter planen idriftssettes ved årsskiftet 2007/2008, vil den øke overføringskapasiteten mellom Norge og utlandet med rundt tjue prosent. Kabelen vil være et viktig bidrag til økt integrering av det nordiske markedet med kraftmarkedene på kontinentet. Overføringsforbindelser og økt integrering med utlandet legger til rette for en mer effektiv utnyttelse av kraftressursene. Økt overføringskapasitet er også viktig i lys av at den samlede importen til Norge i fjor var rekordhøy.

Som jeg sa i innledningen står vi ovenfor en rekke energipolitiske utfordringer. Få land er så godt rustet til å takle disse utfordringene som Norge. Vi har erfaringen, vi har kompetansen, vi har teknologien og vi har ressursene.

Vi er verdensledende på vannkraft, vi har et stort potensial i å utnytte naturgassen, vi satser kraftig på ny fornybar energi. Vi har en kraftig satsing på CO2 rensing og håndtering og vi har fokus på overføring av kraft, både nasjonalt og i det nordiske markedet.

Det er ingen tvil om at vi har mulighetene, så er det bare opp til oss selv å utnytte dem.

Takk for oppmerksomheten!