Energilandet Norge
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Bondevik II
Utgiver: Olje- og energidepartementet
Tale/innlegg | Dato: 28.05.2004
Tale av olje- og energiminister Einar Steensnæs, Mini-seminar om vannkraftminne i Norge, Tyssedal - 28.05.2004
Energilandet Norge og utnyttelsen
av fossekraften i et historisk perspektiv.
Verdien av våre vannkraftbaserte kulturminner
Til neste år markerer Norge sitt hundreårs jubileum som selvstendig nasjon. Dette har vært et århundre med en rivende industriell og teknologisk utvikling, som har ført Norge frem til den moderne og velstående nasjon landet er i dag.
Da det norske Storting og regjering den 7. juni 1905 erklærte landets selvstendighet, var Norge fortsatt et bondesamfunn og vannkraften var i sin spede barndom. At det under havets bunn utenfor Norges kyst befant seg en seig svart masse som ville løfte landet enda lenger opp og frem, hadde vel knapt noen idé om. Og hadde man hatt det ville kanskje ikke svenskene gitt slipp på oss så fredelig som de en gang gjorde.
I uminnelige tider hadde vassdragene blitt nyttet som ferdselsåre for frakt av tømmer og til å drive kvernene langs bekker og elver. Utover 1800-tallet ble vannfallene også tatt i bruk som drivkraft i veverier, spinnerier og mekaniske verksteder som ble etablert langs elvene. Dette var en mekanisk utnyttelse av vannets kraft. Den nye teknologien gjorde det mulig å omdanne den mekaniske energien til elektrisk kraft, og enorme muligheter åpnet seg.
Landet lå i startgropen til å ta fatt på en epoke med kraftutbygging og industrireising. Samtidig var det stor usikkerhet om hvordan vannkraftressursene skulle utnyttes. I årene rundt unionsoppløsningen var det fortsatt 1800-tallets liberalistiske ideer som var dominerende, og statens rolle begrenset seg i stor grad til å kjøpe opp vannfall med tanke på å forsyne jernbanen med elektrisitet.
Våren 1906 skrev "Verdens Gang" en rekke kritiske artikler om forvaltningen av landets vannkraftressurser. Dette førte til en brennende politisk debatt om eierskapet til norske vannfall. Utenlandske kapitalinteresser hadde overtatt flere norske vannfall, og det gikk rykter om at de nå også forsøkte å kjøpe Nore-fallene. For å sikre myndighetene kontroll med eierskapet vedtok Stortinget i hui og hast den såkalte panikkloven 7. april 1906. "AS Tyssefaldene" var for øvrig det første selskapet som fikk konsesjon etter denne loven for ervervet av fallrettighetene i Tyssevassdraget. Etter det som fortelles tok det tre uker fra søknaden ble sendt til konsesjon var gitt. To år etter at søknad var sendt sto kraftverket klart til drift, og med det starten på en av de første store industrireisingene.
Panikkloven utgjorde begynnelsen på en ny statlig elektrisitets og vannkraftpolitikk. Ved vedtagelsen av konsesjonslovene som fulgte, strammet myndighetene ytterligere grepet om kontrollen med vannkraftressursene.
Frem mot første verdenskrig skjøt utbyggingen av vannkraften fart. Utbyggingene ble i stor grad foretatt av private investorer og var motivert av behovet for elektrisitet til industrivirksomhet. På denne tiden var overføringsmulighetene for elektrisitet begrenset, og industribedriftene måtte etableres i nærheten av kraftverket. Dette var blant annet tilfelle her i Tyssedal hvor karbid og cynamid produksjonen ble etablert pga stedets store kraftreserver som ble utnyttet ved utbyggingen av Tysso I. Vannkraften førte med andre ord til en desentralisering av industrien, og de tidligere bondesamfunnene gikk gradvis over til å bli industrisamfunn.
Den enorme ekspansjonen av storindustrien møtte imidlertid også bred skepsis. Man var redd for at den nye samfunnsutformingen skulle skje for raskt, og at storindustrien skulle ta arbeidskraften fra de tradisjonelle næringer som gårdsdrift og småindustri. Frykten for en for rask utvikling var også et av motivene bak den kraftige tilstrammingen som skjedde ved konsesjonslovene fra 1917.
Også de sosiale samfunnsendringene i kjølvannet av industrialiseringen vakte engasjement. Sosialisten Lars Olsen Sæbø fant ingen idyll i storindustrien som hadde etablert seg:
"Se hvordan det før så vakre sted Odda er nu! Se de andre steder, hvor der var vakre bondegårder. De er som jeg sa, blit rykende infernoer hvor bønderne er blit lønsslaver, hvor arbeiderne samles, og hvor kapitalen søker ved alle midler, ved indsmugling av brændvin og lignende, at gjøre arbeiderne gale."
Statens oppkjøp av vannfall ble intensivert etter vedtakelsen av panikkloven som et ledd i arbeidet med å sikre styring og kontroll med vannkraftressursene. Noen klar politikk om hvem som skulle bygge ut statens fall, og hva kraften skulle brukes til, forelå likevel ikke. Dette førte til et stadig sterkere press fra kommuner og næringsinteresser om at staten måtte ta en mer aktiv del i utbyggingen av vannkraftressursene. Utformingen av en ny vannkraftpolitikk tok til. Staten skulle ha ansvaret for å sikre en rasjonell utnyttelse av alle landets vannkraftressurser til alminnelig forsyning, uavhengig av eierforhold, kommunale grenser eller fylkesgrenser.
Norske kommuner hadde lang erfaring i å utvikle og forvalte infrastruktur og velferdsordninger, og kommunene så det som en naturlig oppgave å sikre sine innbyggere elektrisitet til alminnelig forsyning. Staten la til rette for disse utbyggingene gjennom gunstige konsesjonsregler og ved at kommunene og fylkeskommunene skulle har fortrinnsrett til å bygge ut lokale vassdrag fremfor private investorer som ville benytte elektrisiteten til industri. Samtidig ble kommunene pålagt oppdekkingsplikt for leveranser av elektrisitet til alminnelig forsyning. Som en del av konsesjonsvilkårene ble de private utbyggere pålagt å avstå kraft til stat og kommuner. I de distrikter hvor man ikke kunne makte elektrifiseringen på egen hånd, eller hvor de lokale kraftkildene var begrenset, engasjerte staten seg direkte i utbyggingen av vannfallene. Elektrisiteten var blitt et velferdsgode som alle hadde krav på, også utkantene. På Østlandet ble utbyggingen av Nore kraftverk i Numedalslågen en av de første store de utbyggingene staten foretok for å sikre østlandsområdet tilstrekkelig med elektrisk kraft.
Frem til andre verdenskrig hadde industrien i all hovedsak produsert sin egen kraft. I etterkrigstiden endret denne politikken seg. I tillegg til arbeidet med å sikre hele landet elektrisitet til alminnelig forsyning, så staten det nå som en sentral oppgave også å forsyne storindustrien med elektrisitet. Tilgangen på rimelig kraft skulle gjøre Norge til et attraktivt land for etablering av kraftkrevende industri. Dette førte som kjent til en ekspanderende vannkraftutbygging og industrietablering gjennom 60- og 70 tallet.
I kjølvannet av den intensive utbyggingen kom også motreaksjonene, og et økt ønske om å ta vare på deler av den uberørte vassdragsnaturen. Motstand mot utbygginger hadde tidligere bare forekommet i spredt utstrekning. Tanken om å bevare enkelte vassdrag uberørt var likevel ikke ny. I sin plan om forvaltning av vannkraftressursene hadde Gunnar Knudsen alt i 1892 lagt frem et forslag for Stortinget om at staten burde kjøpe opp vannfall med verdi som turistattraksjon for å sikre dem mot utbygging.
Tanken om å ikke utnytte vassdrag til kraftproduksjon ble endelig manifestert ved opprettelsen av Verneplan for vassdrag i 1972. Verneplanen er senere blitt rullert flere ganger og omfatter i dag 341 vassdrag med et samlet kraftpotensial på 36 TWh. Dette utgjør et kraftpotensial tilsvarende om lag en tredel av landets vannkraftproduksjon. Regjeringen vil nærmeste fremtid legge frem den foreløpig siste del av verneplanarbeidet gjennom stortingsproposisjonen om suppleringen av Verneplan for vassdrag.
Tiden for de store vannkraftutbygginger er nå forbi. Likevel, vannkraften har vært, og vil i mange år fremover fortsatt være vår dominerende miljøvennlige energikilde. Som olje- og energiminister har jeg ikke bare et ansvar for å sikre en forstandig og robust energipolitikk, men også å ta vare på historien om den utvikling som ligger bak utnyttelsen av vannkraftressursene. Kunnskap om fortidens suksess og feiltrinn vil alltid være en viktig basis når fremtidens politikk skal utformes. Gjennom å ta vare på et uvalg vannkraftbaserte kulturminner, sikrer vi at også kommende generasjoner får kunnskap om denne utviklingen. Vassdragsbaserte kulturminner, som andre kulturminner, avspeiler på mange måter tidsånden fra ulike epoker. Hvilke tanker, ideer og visjoner hadde vel Ragnvald Blakstad og Sam Eyde da de i 1906 bygget Tysso I som en katedral av en kraftstasjon?
Det å ta vare på vannkraftbaserte kulturminner som reflekterer historien, innebærer likevel ikke at det bare er det estetisk vakre som har bevaringsverdi. I det helhetlige bilde av historien hører også den grå og firkantede kraftstasjonen fra 60-tallet inn, som et eksempel på det tidstypiske. I samarbeid med kraftbransjen arbeider NVE nå med et toårig prosjekt om kulturminner i norsk kraftproduksjon. Prosjektet skal presentere et utvalg kraftverk av kulturhistorisk nasjonal verdi som representerer de historiske fasene i norsk vannkraftutbygging. Arbeidet vil forhåpentligvis bidra til en økt historisk bevissthet, og vil være et nyttig redskap for eiere og myndigheter i den videre forvaltningen av kraftverkene.
Til slutt vil jeg atter en gang vende tilbake til Tyssedal og Odda, som med sine vannkraftutbygginger og monumentale bygg, sin tidligere og nåværende industri og sine vernede vassdrag gjenspeiler mange ulike sider ved utnyttelsen av vannkraftressursene. Jeg vil ønske Norsk Vasskraft og Industridstadmuseum med samarbeidspartnere lykke til i det videre arbeidet med å få kraftanlegget og omgivelsene på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.