Perspektiver for norsk sokkel

Utvinning av ressursene på norsk sokkel er en viktig drivkraft for utviklingen av det norske samfunn – Stavanger er et godt eksempel på dette. I tillegg til å bidra med betydelige inntekter for Norge, har virksomheten bidratt til å utvikle en sterk kompetanse knyttet til utvinning av petroleumsressursene - næringen gir kraftige impulser til innovasjon og teknologisk utvikling både innen næringen selv og norsk næringsliv for øvrig. Også virkningen for sysselsetting er betydelig.

Samspillet mellom myndigheter og oljeselskapene har vært avgjørende for å utvikle petroleumsressursene våre. Myndighetene har ført en offensiv politikk når det gjelder å utvikle reguleringen av næringen og å tildele areal, og industrien har blant annet gjennom høy leteaktivitet og satsing på teknologiutvikling sørget for at betydelige ressurser har blitt funnet og utvunnet.

Vi har nylig gjennomført en omfattende utlysning i 18. konsesjonsrunde, og vi har også gjort viktige avveininger når det gjelder petroleumsvirksomhet i Lofoten og Barentshavet – basert på en omfattende utredning av petroleumsvirksomhet i disse områdene, ULB. Jeg skal komme nærmere tilbake til disse beslutningene, men innledningsvis ønsker jeg å peke på at det har vært en god respons fra petroleumsindustrien på vår politikk - både når det gjelder utlysning i 18. runde og utfallet av behandlingen av ULB. Jeg er godt fornøyd med responsen vi har fått så langt, og jeg har store forventninger til industriens videre arbeid med det areal vi nå har gjort tilgjengelig.

Norsk petroleumsvirksomhet er på vei over i en ny epoke. Nordsjøen er i stor grad blitt et modent område hvor vi ikke forventer nye store funn, samtidig som det trolig er betydelige uoppdagede ressurser fordelt på mange prospekter. Dette gjør det krevende å opprettholde høy aktivitet og verdiskaping i dette området. Samtidig beveger virksomheten seg inn i nye, umodne områder. Disse umodne områdene er til dels mer miljøfølsomme, og utvinning av petroleum her er derfor også en spesielt krevende oppgave.

Petroleumsvirksomheten vil være av stor betydning for norsk økonomi i flere tiår fremover. Vi fører en aktiv politikk, blant annet gjennom tildeling av areal, for at vi fortsatt skal ha en bærekraftig petroleumsvirksomhet med høy verdiskaping. I årene som kommer vil det være avgjørende at også industrien selv fortsatt arbeider aktivt for å møte de utfordringene virksomheten står overfor i både modne og umodne områder. Jeg vet at oljeselskapene har et høyt fokus på effektivisering og teknologiforbedringer. Slike initiativ vil være av stor betydning for en positiv videreutvikling av virksomheten i årene som kommer.

Utviklingsbaner
Stortingsbehandlingen av den forrige stortingsmeldingen om olje- og gassvirksomheten ga bred tilslutning til å arbeide for å realisere den langsiktige utviklingsbanen for petroleumsvirksomheten. Realisering av den langsiktige utviklingsbanen krever bl.a. at alle lønnsomme petroleumsressurser på sokkelen blir produsert. Dette er et ambisiøst mål som gir oljeproduksjon fra norsk sokkel i over 50 år framover og gassproduksjon i et enda lengre perspektiv, nærmere 100 år. Realisering av den langsiktige utviklingsbanen må skje innenfor forsvarlige miljømessige rammer og i sameksistens med fiskerinæringen.

Vi arbeider nå med en ny stortingsmelding om petroleumsvirksomheten nå i vår. I denne meldingen vil jeg fokusere på hva som er nødvendig for å nå en langsiktig utviklingsbane for Norges viktigste næring.

Industrien har gjennom Kon-Kraft kommet med forslag til lettelser i petroleumsbeskatningen. Selv om Finansministeren er hovedansvarlig for skattespørsmål, så har vi naturlig nok et samarbeid om hva som bør være regjeringens syn på den framtidige petroleumsbeskatningen. Eventuelle forslag om skatteendringer for petroleumsvirksomheten vil bli forelagt Stortinget etter påske. Arbeidet med disse spørsmålene pågår fortsatt, vi har således ennå ikke trukket noen endelige konklusjoner. Jeg vil imidlertid dele noen tanker rundt dette med dere:

Norsk sokkel må også i framtiden kunne tiltrekke seg kapital og menneskelige ressurser fra de internasjonale oljeselskapene i konkurranse med andre petroleumsprovinser.

Gjennom skattesystemet og SDØE-ordningen sikres det norske folk en vesentlig andel av verdiskapingen fra våre petroleumsressurser. Vårt mål er å kombinere høye skatteinntekter fra virksomheten med det å sikre utvinning av våre lønnsomme ressurser. I en diskusjon om skattesystemet er dette viktig å ha med seg.

Det norske petroleumsskatteregimets effekt på selskapenes prosjektøkonomi etter skatt kan beskrives med en høy statlig andel, god/stabil avkastning, lav risiko og robusthet for marginale felt og lave priser. Systemet er utformet slik at prosjekter som er lønnsomme før skatt også skal være det etter skatt.

Jeg er enig med industrien i at skattelettelse ikke er hensiktsmessig for eksisterende prosjekter. Dersom vi skal begi oss inn på å endre systemet for nye prosjekter, må vi tro at dette medfører at flere lønnsomme prosjekter blir realisert. Det er ikke åpenbart at en reduksjon i særskattesatsen vil ha en slik virkning.

Investeringer
Vi må regne med at vi om få år står overfor et betydelig fall i investeringene i petroleumssektoren. Investeringsfallet kan raskt få betydelige konsekvenser for leverandørindustrien og den regionale sysselsettingen og representerer en alvorlig utfordring. De største feltutbyggingene er antakelig bak oss, og investeringene på norsk sokkel passerte etter alt å dømme sin historiske topp på slutten av 1990-tallet. I dag har vi for få og for små funn som venter på utbygging til å opprettholde investeringene på dagens nivå. Det er de siste årene ikke gjort nye store funn, og vi har dermed ingen større utbyggingsprosjekter som kan motvirke redusert utbyggingsaktivitet etter at utbyggingen av Snøhvit og Ormen Lange er fullført. Samtidig er deler av norsk sokkel på vei over i en mer moden fase. Dette betyr lavere lønnsomhet fra produserende felt og liten sannsynlighet for nye store funn i disse områdene. Et annet viktig utviklingstrekk er endringen i hvilke typer prosjekter det investeres i; vi går fra store plattformer til brønnrammer og nye former for utbyggingsløsninger. Dette vil innebære endringer i sysselsetting og kostnadsbildet på norsk sokkel. Utfordringen blir - så langt som mulig - å dempe og utsette dette fallet. Investeringsfallet vil gi en betydelig negativ etterspørselsimpuls rettet mot norsk økonomi som også vil slå inn i sysselsettingen.

Areal
I fremtiden forventes en vesentlig del av ressurstilveksten å komme fra mindre funn enn det vi til nå har sett. På bakgrunn av dette er leteaktiviteten i dag for lav til å opprettholde en tilfredsstillende ressurstilvekst. For å møte denne utfordringen er letepolitikken i de senere år effektivisert og det er gjennomført en aktiv utlysing av leteareal.

Av gjenværende ressurser på sokkelen utgjør uoppdagede ressurser 60 pst. Nærmere 40 pst. av de uoppdagede ressursene er anslått å ligge i områder i Lofoten og Barentshavet. Ut fra den kunnskapen vi har i dag har vi valgt å begrense aktiviteten i deler av disse områdene. Vi må arbeide videre for å få økt kunnskap om konsekvensene av petroleumsvirksomhet i disse områdene. Arbeidet med helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet er derfor en svært viktig prosess.

ULB

La meg si litt mer om ULB og de konklusjonene vi har trukket av dette arbeidet.

Nordland VI
Når det gjelder Nordland VI har vi besluttet at det ikke skal åpnes for videre petroleumsvirksomhet her. Jeg mener det til nå ikke er tilstrekkelig demonstrert at hensynet til fiskeriene og miljøet kan ivaretas på en tilfredsstillende måte ved oppstart av petroleumsvirksomhet i området.

Dette innebærer at de to utvinningstillatelsene som er tildelt i området ikke kan gjenoppta sine aktiviteter og at nye tildelinger ikke vil bli foretatt. Det vil således ikke være noen form for petroleumsvirksomhet i dette området inntil den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet foreligger.

Barentshavet
I lys av resultatene fra ULB og høringsuttalelsene til utredningen har regjeringen åpnet for videre helårig petroleumsvirksomhet i de allerede åpnede områdene i Barentshavet syd, med visse unntak. Unntakene er de kystnære områdene i Troms og Finnmark og de særlig verdifulle områdene: polarfronten, iskanten, Bjørnøya og Tromsøflaket.

Snøhvitutbyggingen ble i 2002 godkjent av Stortinget. Dette feltet ligger delvis inne i Tromsøflaket. Det er viktig å knytte tilleggsressurser til feltet for å bedre økonomien. Vi åpner derfor for at det kan letes etter tilleggsressurser av gass til Snøhvit, også på Tromsøflaket.

Når det gjelder Goliat ligger denne lisensen like utenfor Tromsøflaket. Regjeringen åpner for at rettighetshaverne på Goliat kan foreta de nødvendige avgrensningsboringene for å avklare om feltet kan bygges ut. Det understrekes imidlertid at denne beslutningen ikke innebærer et endelig ja til utbygging av Goliatfeltet hvis dette skulle bli aktuelt. Dette må tas stilling til når rettighetshaverne fremmer sin utbyggingsplan.

Lete- og konsesjonspolitikken
Jeg vil peke på at selv om vi inntil videre har valgt ikke å tillate petroleumsvirksomhet i deler av ULB-områdene, har vi gjennom lete- og konsesjonspolitikken svært aktivt lagt forholdene til rette for økt leteaktivitet på sokkelen.

Tradisjonelt har lete- og konsesjonspolitikken vært basert på prinsippet om en sekvensiell utforskning av sokkelen. Ved en skrittvis utforskning av nye områder har man kunne dra nytte av boreresultater fra nærliggende områder, noe som har resultert i en høy funnfrekvensen på norsk sokkel.

Modningen av sokkelen har imidlertid ført til behov for tilpasninger i denne tilnærmingsmåten. En av de største utfordringene, i disse områdene, er nå tidsriktig påvisning av tilleggsressurser som kan fases inn til eksisterende infrastruktur. Jeg har derfor gjort endringer i tildelingssystemet som består i at det nå defineres leteområder hvor det vil bli gjennomført årlige tildelinger. Ved å gjøre store arealer i modne områder lett tilgjengelig for industrien, sikrer vi at tidskritiske ressurser kan bli utnyttet på en effektiv måte.

I forbindelse med denne omleggingen av systemet er det også gjort endringer i arbeidsforpliktelsene i tildelte utvinningstillatelser. De nye arbeidsprogrammene pålegger selskapene å gjennomføre en effektiv utforskning og utnyttelse av eventuelle petroleumsreserver i det tildelte området. Ved utløpet av den initielle periode må alt areal som det ikke er innlevert en Plan for Utbygging og Drift (PUD) tilbakeleveres til staten og dermed gjøres tilgjengelig for andre aktører ved neste tildeling.

Reaksjonene fra industrien på innføringen av systemet med forhåndsdefinerte områder i modne deler av sokkelen har vært gode. Like før jul tildelte jeg de første utvinningstillatelsene under dette systemet og jeg er svært godt fornøyd med responsen fra industrien.

Også i umodne områder legger jeg svært stor vekt på at tildelingssystemet, herunder hyppighet og omfang på konsesjonsrunder, til enhver tid er tilpasset de utfordringer sokkelen står overfor.

Skuffende leteresultater de senere år har medført at den økningen som mange antok kunne komme i påviste reserver har uteblitt, og prognosene viser nå at investeringene vil falle brått om noen år. På litt lengre sikt viser prognosene at også produksjonen vil kunne avta relativt raskt. Dette er en utvikling jeg har tatt på alvor og som et første svar på dette har jeg derfor valgt å gjennomføre en meget omfattende utlysning i 18. konsesjonsrunde. Det er nå helt avgjørende at selskapene følger opp denne utlysningen med brede søknader.

Teknologi
Det er en forutsetning for å nå den langsiktige utviklingsbanen at alle lønnsomme petroleumsressurser skal produseres. Det blir derfor en krevende utfordring fremover å bidra til teknologiutvikling som gjør det både lønnsomt og forsvarlig å utvinne petroleumsressurser i miljøfølsomme områder. Her har både industrien og myndighetene et stort ansvar - det er behov for betydelig satsing på FoU for å nå dette målet.

Det knytter seg store teknologiske utfordringer også til å utvikle gjenværende ressurser i de øvrige områder av sokkelen, og en utstrakt bruk av nye teknologiske løsninger er nødvendig for å sikre lønnsom utvikling av disse. Også for disse områdene er det nødvendig med FoU-satsing for å oppnå videreutvikling innenfor alle områder av petroleumsvirksomheten.

Teknologiutviking er ikke bare nødvendig for å kunne utnytte ressursgrunnlaget. Dette er også en av forutsetningene for å opprettholde en konkurransedyktig olje- og gassindustri i Norge. Teknologiske løsninger som er konstnadsbesparende, gir økt produksjon og ivaretar hensynet til miljøet, har et betydelig marked også internasjonalt. Det er en klar ambisjon fra regjeringens side å bidra til at norsk olje- og gassindustri skal kunne ta del i det globale markedet for petroleumsrelaterte varer og tjenester.

For at både norsk sokkel og norsk olje- og gassindustri skal være internasjonalt konkurransedyktig er kostnadsnivået helt avgjørende.

Kostnadsutfordringer
Norsk petroleumsvirksomhet har et svært høyt kostnadsnivå. Nivået ligger vesentlig over kostnadsnivået i norsk fastlandsindustri og sammenlignbare petroleumsprovinser, for eksempel britisk sokkel. Næringen har i gode tider etablert kostbare standarder, for eksempel knyttet til arbeidsvilkår. Det er en betydelig utfordring at vi nå ser ut til å ha et kostnadsnivå som ikke er forenlig med våre mål om å nå en langsiktig utvikling av olje- og gassressursene. Dette gjelder alle faser av petroleumsvirksomheten - leting, utbygging og økt utvinning og haleproduksjon. Store verdier vil ikke bli realisert hvis vi ikke får redusert kostnadene.

La meg illustrere det norske kostnadsproblemet ved et eksempel – kostnader ved bruk av rigg. For eksempel er riggkostnader den viktigste kostnadskomponenten i forbindelse med boring, som utgjør en betydelig og økende andel av kostnadene ved leting, utbygging og utvinning. Norske riggkostnader – dvs kostnader ved boring av brønner med flyttbare innretninger - ligger opptil 80 prosent over riggkostnadene i Storbritannia.

Det er for øvrig viktig å merke seg at forskjellen i kostnadsnivå er enda høyere i forhold til andre petroleumsprovinser.

La meg illustrere effekten av de høye borekostnadene med et eksempel knyttet til et konkret prosjekt. Figuren illustrerer betydningen av en 30 pst. reduksjon i borekostnadene for et prosjekt der brønnkostnadene utgjør en vesentlig del av utbyggingskostnadene. Som det fremgår av figuren medfører reduserte borekostnader en vesentlig forbedring i prosjektets lønnsomhet.

Kostnadsbildet i sokkelvirksomheten er sammensatt. Måten virksomheten er organisert på kan ha stor betydning for kostnadene. Effektivisering av drift omfatter langt mer enn direkte kutt i kostnader. La meg gi ett eksempel: Tekniske fremskritt og muligheten for å overføre store mengder informasjon i sann tid gjør at en rekke funksjoner som tidligere ble utført offshore, i dag kan gjøres fra land. Videre kan tilgjengelige data utnyttes bedre slik at ressursuttaket kan økes. Denne typen nyvinninger kombinert med rasjonaliseringer av arbeidsprosesser vil isolert sett redusere personellbehovet offshore. Slike omstillinger vil også åpne for nye muligheter. Nye prosjekter kan bli realisert og levetiden kan forlenges. Dette bidrar til økt arbeidsomfang og vil dermed motvirke reduksjonen i arbeidsplasser offshore.

En optimal organisering vil kunne gi effektivitetsgevinster samtidig som kostnadene offshore reduseres. Lavere kostnader og en mer effektiv drift av petroleumsvirksomheten vil bety økte inntekter både for samfunnet og næringen. Samtidig vil vi få et høyere aktivitetsnivå i oljeselskapene og leverandørbedriftene.

Vi må vurdere om vårt rammeverk, våre arbeidsformer og det kostnadsnivået vi har lagt oss på er tilpasset fremtiden. For å løse kostnadsutfordringene er det viktig at vi oppnår en god forståelse av hele kostnadsbildet på norsk sokkel. Jeg vil i den kommende stortingsmeldingen drøfte dette kostnadsbildet. Når vi gjør en slik gjennomgang vil vi se åpent på alle deler av virksomheten, og ikke tillate at noen områder utelates fra en helhetlig vurdering. Kostnadsnivået i Norge er generelt høyt, og vår petroleumsvirksomhet foregår under krevende naturgitte forhold. Dermed vil sannsynligvis ikke alle kostnadsforskjeller kunne utjevnes. Likevel må alle steiner snus for at vi skal kunne identifisere områder hvor vi har et kostnadsproblem, og kunne sette i verk tiltak for å løse disse.

Miljø
Regjeringens mål om en petroleumsvirksomhet som drives innenfor bærekraftige miljørammer ligger fast. Utfordringen er imidlertid å forene en ambisiøs miljøpolitikk med større grad av kostnadseffektivitet i virkemiddelbruken på miljøområdet. Ser vi på feltene på norsk sokkel finnes det ikke to felt som er like. Det er imidlertid industrien som sitter på detaljkunnskapen og som derfor er de fremste til å finne gode løsninger for de ulike feltene. Jeg vil gjerne oppfordre industrien til å bli flinkere til å være aktive, ta initiativ og komme i dialog med myndighetene på miljøområdet. Er det for eksempel mulig for industrien å komme opp med ideer og løsninger som gir større grad av kostnadseffektivitet i gjennomføringen av miljøkrav uten at miljøambisjonen svekkes? Slike løsninger er vi selvsagt interessert i å se nærmere på.

Jeg vil understreke betydningen av at vi får til å løse de utfordringene jeg har pekt på, slik at vi får realisert de store mulighetene som ligger i de gjenværende ressursene på sokkelen. Petroleumsvirksomheten er omfattende, og ingen – verken myndigheter, næringen eller arbeidslivsorganisasjoner – har alene ansvar for de utfordringene vi står overfor. Vi må nøste opp en rekke problemstillinger, med ett siktemål – en effektiv, bærekraftig og verdiskapende virksomhet.