Olje- og energiminister Einar Steensnæs' innlegg på det 24. oljeindustripolitiske seminar, Sandefjord, 21. januar

Norsk petroleumspolitikk

Utvinning av ressursene på norsk sokkel er en viktig drivkraft for utviklingen av det norske samfunn. I tillegg til å bidra med betydelige inntekter for Norge, har virksomheten bidratt til å utvikle en sterk kompetanse knyttet til utvinning av petroleumsressursene - næringen gir kraftige impulser til innovasjon og teknologisk utvikling både innen næringen selv og norsk næringsliv for øvrig. Også virkningen for sysselsetting er betydelig.

Samspillet mellom myndigeheter og oljeselskapene har vært avgjørende for å utvikle petroleumsressursene våre. Myndighetene har ført en offensiv politikk når det gjelder å utvikle reguleringen av næringen og å tildele areal, og industrien har blant annet gjennom høy leteaktivitet og satsing på teknologiutvikling sørget for at betydelige ressurser har blitt funnet og utvunnet.

Vi har nylig gjennomført en omfattende utlysning i 18. konsesjonsrunde, og vi har også gjort viktige avveininger når det gjelder petroleumsvirksomhet i Lofoten og Barentshavet – basert på en omfattende utredning av petroleumsvirksomhet i disse områdene, ULB. Jeg skal komme nærmere tilbake til disse beslutningene, men innledningsvis ønsker jeg å peke på at det har vært en god respons fra petroleumsindustrien på vår politikk - både når det gjelder utlysning i 18. runde og utfallet av behandlingen av ULB. Jeg er godt fornøyd med responsen vi har fått så langt, og jeg har store forventninger til industriens videre arbeid med det areal vi nå har gjort tilgjengelig.

Norsk petroleumsvirksomhet går nå over i en ny tidsepoke. Nordsjøen er i stor grad blitt et modent område hvor vi ikke forventer nye store funn, samtidig som det trolig er betydelige uoppdagede ressurser fordelt på mange prospekter. Dette gjør det krevende å opprettholde høy aktivitet og verdiskaping i dette området. Samtidig beveger virksomheten seg inn i nye, umodne områder. Disse umodne områdene er til dels mer miljøfølsomme, og utvinning av petroleum her er derfor også en spesielt krevende oppgave.

Petroleumsvirksomheten vil være av stor betydning for norsk økonomi i flere tiår fremover. Vi fører en aktiv politikk, blant annet gjennom tildeling av areal, for at vi fortsatt skal ha en bærekraftig petroleumsvirksomhet med høy verdiskaping. I årene som kommer vil det være avgjørende at også industrien selv fortsatt arbeider aktivt for å møte de utfordringene virksomheten står overfor i både modne og umodne områder. Jeg vet at oljeselskapene har et høyt fokus på effektivisering og teknologiforbedringer. Slike initiativ vil være av stor betydning for en positiv videreutvikling av virksomheten i årene som kommer.

Utviklingsbaner
Regjeringens klare mål er å legge til rette for produksjon av olje og gass i et langt perspektiv. Stortingsbehandlingen av den forrige stortingsmeldingen om olje- og gassvirksomheten (St. meld. nr. 38 (2001-2002)) ga bred tilslutning til å arbeide for å realisere den langsiktige utviklingsbanen for petroleumsvirksomheten. Realisering av den langsiktige utviklingsbanen krever bl.a. at alle lønnsomme petroleumsressurser på sokkelen blir produsert. Dette er et ambisiøst mål som gir oljeproduksjon fra norsk sokkel i over 50 år framover og gassproduksjon i et enda lengre perspektiv, nærmere 100 år. Realisering av den langsiktige utviklingsbanen må skje innenfor forsvarlige miljømessige rammer og i sameksistens med fiskerinæringen.

Det skal legges frem en ny stortingsmelding om petroleumsvirksomheten våren 2004. I denne meldingen vil jeg fokusere på hva som er nødvendig for å nå en langsiktig utviklingsbane for Norges viktigste næring. Oljeindustrien har, i regi av Kon-Kraft, utført et betydelig arbeid med å analysere utfordringer for norsk petroleumsvirksomhet, knyttet til skatt, aktivitetsnivå og kostnader. Innspillene om aktivitet og kostnader adresseres i stortingsmeldingen, og jeg vil peke på en rekke tiltak som er nødvendige for å realisere den langsiktige utviklingsbanen.

Kon-Krafts forslag til endringer i skattesystemet for petroleumsvirksomheten vil behandles av Finansministeren i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i vår. Olje- og energidepartementet samarbeider selvsagt med Finansdepartementet i disse spørsmålene. Svært mange er opptatt av skattespørsmålene. Vi har ikke trukket noen endelige konklusjoner. Jeg vil gjøre rede for noen synspunkter:

Norsk sokkel må også i framtiden kunne tiltrekke seg kapital og menneskelige ressurser fra de internasjonale oljeselskapene i konkurranse med andre petroleumsprovinser.

Gjennom skattesystemet og SDØE-ordningen sikres det norske folk en vesentlig andel av verdiskapingen fra våre petroleumsressurser. Vårt mål er å kombinere høye skatteinntekter fra virksomheten med det å sikre utvinning av våre lønnsomme ressurser. I en diskusjon om skattesystemet er dette viktig å ha med seg.

Det norske petroleumsskatteregimets effekt på selskapenes prosjektøkonomi etter skatt kan beskrives med en høy statlig andel, god/stabil avkastning, lav risiko og robusthet for marginale felt og lave priser. Systemet er utformet slik at prosjekter som er lønnsomme før skatt også skal være det etter skatt.

Jeg er enig med industrien i at skattelettelse ikke er aktuelt for eksisterende prosjekter. Dersom vi skal begi oss inn på å endre systemet for nye prosjekter, må vi tro at dette medfører at flere lønnsomme prosjekter blir realisert. Det er ikke åpenbart at en reduksjon i særskattesatsen vil ha en slik virkning.

Investeringer
Vi må regne med at vi om få år står overfor et betydelig fall i investeringene i petroleumssektoren. Investeringsfallet kan raskt få betydelige konsekvenser for leverandørindustrien og den regionale sysselsettingen og representerer en alvorlig utfordring. De største feltutbyggingene er antakelig bak oss, og investeringene på norsk sokkel passerte etter alt å dømme sin historiske topp på slutten av 1990-tallet. I dag har vi for få og for små funn som venter på utbygging til å opprettholde investeringene på dagens nivå. Det er de siste årene ikke gjort nye store funn, og vi har dermed ingen større utbyggingsprosjekter som kan motvirke redusert utbyggingsaktivitet etter at utbyggingen av Snøhvit og Ormen Lange er fullført. Samtidig er deler av norsk sokkel på vei over i en mer moden fase. Dette betyr lavere lønnsomhet fra produserende felt og liten sannsynlighet for nye store funn i disse områdene. Et annet viktig utviklingstrekk er endringen i hvilke typer prosjekter det investeres i; vi går fra store plattformer til brønnrammer og nye former for utbyggingsløsninger. Dette vil innebære endringer i sysselsetting og kostnadsbildet på norsk sokkel.

Også i inneværende år og i de aller nærmeste årene vil investeringene ligge høyt. Deretter forventes et fall ned mot om lag halvparten av dagens nivå. Utfordringen blir - så langt som mulig - å dempe og utsette dette fallet. Investeringsfallet vil gi en betydelig negativ etterspørselsimpuls rettet mot norsk økonomi som også vil slå inn i sysselsettingen. Dette representerer en utfordring for leverandørbedriftene, som vil merke en reduksjon i oppdragene - og for oljeselskapene som ønsker å videreutvikle sin portefølje av prosjekter i Norge. Internasjonaliseringen av næringen er derfor viktig for at aktiviteten i bedriftene skal bli mindre sårbar overfor utviklingen på norsk sokkel.

Areal
Leteaktiviteten er i dag for lav til å opprettholde en tilfredsstillende ressurstilvekst. Store verdier går tapt dersom vi ikke klarer å utvikle nye ressurser ut over de som er besluttet bygget ut.

Anslag fra både Oljedirektoratet og oljeselskapene viser at det gjenstår å finne store olje- og gassressurser. I de senere år er letepolitikken effektivisert og det er gjennomført en aktiv utlysing av leteareal. I fremtiden forventes en vesentlig del av ressurstilveksten å komme fra mindre funn enn det vi til nå har sett og en høyere leteaktivitet er derfor nødvendig for å utvikle olje- og gassressursene.

Av gjenværende ressurser på sokkelen utgjør uoppdagede ressurser 60 pst. Nærmere 40 pst. av de uoppdagede ressursene er anslått å ligge i områder i Lofoten og Barentshavet. Ut fra den kunnskapen vi har i dag har vi valgt å begrense aktiviteten i deler av disse områdene. Vi må arbeide videre for å få økt kunnskap om konsekvensene av petroleumsvirksomhet i disse områdene. Arbeidet med helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet er derfor en svært viktig prosess.

ULB
La meg si litt mer om ULB og de konklusjonene vi har trukket av dette arbeidet.

Når det gjelder Nordland VI har vi besluttet at det ikke skal åpnes for videre petroleumsvirksomhet her. Områdets spesielle karakter som gyteområde for viktige fiskeslag og områdets betydning som fangstområde er tillagt betydelig vekt. Jeg mener det til nå ikke er demonstrert at hensynet til fiskeriene og miljøet kan ivaretas på en tilfredsstillende måte ved oppstart av petroleumsvirksomhet i området.

Dette innebærer at de to utvinningstillatelsene som er tildelt i området ikke kan gjenoppta sine aktiviteter og at nye tildelinger ikke vil bli foretatt. Det vil således ikke være noen form for petroleumsvirksomhet i dette området inntil den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet foreligger.

Barentshavet
I lys av resultatene fra ULB og høringsuttalelsene til utredningen har regjeringen åpnet for videre helårig petroleumsvirksomhet i de allerede åpnede områdene i Barentshavet syd, med visse unntak. Unntakene er de kystnære områdene i Troms og Finnmark og de særlig verdifulle områdene: polarfronten, iskanten, Bjørnøya og Tromsøflaket.

Barentshavet syd
Snøhvitutbyggingen ble i 2002 godkjent av Stortinget. Dette feltet ligger delvis inne i Tromsøflaket. Det er viktig å knytte tilleggsressurser til feltet for å bedre økonomien. Vi åpner derfor for at det kan letes etter tilleggsressurser av gass til Snøhvit, også på Tromsøflaket.

Når det gjelder Goliat ligger denne lisensen like utenfor Tromsøflaket. Regjeringen åpner for at rettighetshaverne på Goliat kan foreta de nødvendige avgrensningsboringene for å avklare om feltet kan bygges ut. Det understrekes imidlertid at denne beslutningen ikke innebærer et endelig ja til utbygging av Goliatfeltet hvis dette skulle bli aktuelt. Dette må tas stilling til når rettighetshaverne fremmer sin utbyggingsplan. Det blir da opp til selskapene å demonstrere at en eventuell utbygging tar tilstrekkelig hensyn til miljøet og det spesielt sårbare området.

En åpning av Barentshavet nå muliggjør at oljeindustrien kan gjenoppta boringen i konsesjonsbelagt område. Industrien har signalisert at 3 – 4 brønner kan være aktuelle i boresesongen 2004/05.

Dette vil gi verdifull informasjon om prospektiviteten i området, samtidig som det kan gi en positiv effekt på det lave aktivitetsnivået på sokkelen.

Lete- og konsesjonspolitikken
Jeg vil peke på at selv om vi inntil videre har valgt ikke å tillate petroleumsvirksomhet i deler av ULB-områdene, har vi gjennom lete- og konsesjonspolitikken svært aktivt lagt forholdene til rette for økt leteaktivitet på sokkelen.

Tradisjonelt har lete- og konsesjonspolitikken vært basert på prinsippet om en skrittvis utforskning av sokkelen. Dette er en strategi som har vært annerledes enn i mange andre petroleumsprovinser, for eksempel britisk sokkel, men det er også en politikk som historisk sett har gitt svært gode resultater. Ved en skrittvis utforskning av nye områder har man kunne dra nytte av boreresultater fra nærliggende områder, noe som har resultert i en høy funnfrekvensen på norsk sokkel.

Modningen av sokkelen har imidlertid ført til behov for tilpasninger i denne tilnærmingsmåten. I modne områder er nå geologien relativt godt kjent og behovet for en skrittvis utforskning er dermed borte. En av de største utfordringene, i disse områdene, er tidsriktig påvisning av tilleggsressurser som kan fases inn til eksisterende infrastruktur. Vi har derfor lagt om tildelingssystemet i modne områder. Endringene består i at det nå defineres leteområder hvor det vil bli gjennomført årlige tildelinger. Disse leteområdene vil være tilgjengelig for industrien i årene fremover og vil bli utvidet etter hvert som nye områder modnes. Ved å gjøre store arealer i modne områder lett tilgjengelig for industrien, sikrer vi at tidskritiske ressurser kan bli utnyttet på en effektiv måte.

For å sikre at de tildelte blokkene i modne områder blir utforsket på en rask og effektiv måte gjennomførte jeg, i den nylig avsluttede tildelingsrunden i forhåndsdefinerte områder (TFO 2003), endringer i arbeidsforpliktelsene. De nye arbeidsprogrammene pålegger selskapene å gjennomføre en effektiv utforskning og utnyttelse av eventuelle petroleumsreserver i det tildelte området. Arbeidsforpliktelsene er imidlertid samtidig fleksible ved at rettighetshaverne blant annet kan tilbakelevere området dersom de ikke finner det kommersielt interessant å arbeide videre med tillatelsen. Ved utløpet av den initielle periode må alt areal som det ikke er innlevert en Plan for Utbygging og Drift (PUD) tilbakeleveres til staten og dermed gjøres tilgjengelig for andre aktører ved neste tildeling.

Reaksjonene fra industrien på innføringen av systemet med forhåndsdefinerte områder i modne deler av sokkelen har vært gode. Like før jul tildelte jeg de første utvinningstillatelsene under dette systemet og jeg er svært godt fornøyd med responsen fra industrien.

I alt tildelte vi 19 utvinningstillatelser til i alt 13 selskaper. Blant selskapene som fikk tildelt utvinningstillatelser var det en god blanding av nye og etablerte aktører. Omleggingen av tildelingssystemet i modne deler av sokkelen var riktig og vil bidra til effektiv utforskning av disse områdene, samt økte leteaktiviteten på sokkelen.

Også i umodne områder legger jeg svært stor vekt på at tildelingssystemet, herunder hyppighet og omfang på konsesjonsrunder, til enhver tid er tilpasset de utfordringer sokkelen står overfor.

Da 15. og 16. konsesjonsrunde ble utlyst, inneholdt disse rundene prospekter som det var knyttet store forventninger til. Dersom disse prospektene hadde slått til og resultert i funn ville det medført en betydelig oppgang i de påviste reservene på norsk sokkel og dermed sikret investeringer og aktivitet i lang tid fremover.

I etterkant har det imidlertid vist seg at mange av de store prospektene som ble tildelt i disse rundene ikke slo til. Av de store prospektene var det egentlig bare Ormen Lange som virkelig slo til. Det er for tidlig å slå fast hva som vil bli resultatet av 17. runde. og eventuelle funn her vil kunne snu den negative trenden fra 15. og 16. runde.

Imidlertid har de skuffende leteresultatene medført at den økningen som mange antok kunne komme i påviste reserver har uteblitt, og - som jeg var inne på innledningsvis - at prognosene nå viser at investeringene vil falle brått om noen år. På litt lengre sikt viser prognosene at også produksjonen vil kunne avta relativt raskt. Dette er en utvikling jeg har tatt på alvor og som må møtes offensivt dersom den langsiktige utviklingsbanen skal nås. Som et første svar på denne utviklingen har jeg derfor valgt å gjennomføre en meget omfattende utlysning i 18. konsesjonsrunde.

Det er nå helt avgjørende at selskapene følger opp med brede søknader i denne konsesjonsrunden. Det er klart at vi ikke vil nå våre mål for den langsiktige utviklingsbanen dersom sentrale aktører på norsk sokkel ikke følger opp på dette området. Jeg mener at dette er forhold som det er relevant å legge vekt på når vi skal tildele utvinningstillatelser i 18. konsesjonsrunde. Dette betyr ikke at jeg mener selskapene skal søke på blokker hvor de ikke ser lønnsomme prospekter. Poenget er imidlertid at de selskapene som skal få tildelt de viktigste områdene på sokkelen, og dermed få en sentral oppgave i å videreutvikle norsk sokkel, også må være de selskapene som på best mulig måte kan bidra til å realisere det fulle potensialet på sokkelen.

Teknologi
Det er en forutsetning for å nå den langsiktige utviklingsbanen at alle lønnsomme petroleumsressurser skal produseres. Det blir derfor en krevende utfordring fremover å bidra til teknologiutvikling som gjør det både lønnsomt og forsvarlig å utvinne petroleumsressurser i miljøfølsomme områder. Her har både industrien og myndighetene et stort ansvar - det er behov for betydelig satsing på FoU for å nå dette målet.

Det knytter seg store teknologiske utfordringer også til å utvikle gjenværende ressurser i de øvrige områder av sokkelen, og en utstrakt bruk av nye teknologiske løsninger er nødvendig for å sikre lønnsom utvikling av disse. Betydelig FoU-satsing må derfor også til for å oppnå videreutvikling innenfor alle områder av petroleumsvirksomheten.

Teknologiutviking er ikke bare nødvendig for å kunne utnytte ressursgrunnlaget. Dette er også en av forutsetningene for å opprettholde en konkurransedyktig olje- og gassindustri i Norge. Teknologiske løsninger som er konstnadsbesparende, gir økt produksjon og ivaretar hensynet til miljøet, har et betydelig marked også internasjonalt. Det er en klar ambisjon fra regjeringens side å bidra til at norsk olje- og gassindustri skal kunne ta del i det globale markedet for petroleumsrelaterte varer og tjenester.

Internasjonalisering er nødvendig for å gi bedrifter vekst- og utviklingsmulighter utover norsk sokkel, og samtidig spre kommersiell risiko over flere markeder. Videre gir internasjonal erfaring ny kunnskap og erfaring som gir grunnlag for innovasjon og mer effektiv olje- og gassproduksjon fra norsk sokkel. Internasjonalisering har direkte følger for verdiskapingen på norsk sokkel ettersom den bidrar til å forlenge virksomheten.

KonKraft - som er etablert for å styrke norsk sokkels og norsk leverandørindustris konkurransekraft - ba våren 2003 INTSOK utvikle en strategi for hvordan norsk leverandørindustri kan øke sitt internasjonale engasjement og sikres større markedsmuligheter internasjonalt. Den foreliggende rapporten viser at det er et betydelig marked i vekst internasjonalt der norsk olje- og gassindustri kan sikre seg nye oppdrag.

I dag har norsk leverandørindustri en markedsandel på ca 10 % inklusive norsk sokkel. I 2001 ble andelen av omsetningen i utemarkedene anslått til ca. 35 mrd kroner. Målet er å øke omsetningen til 80 mrd kroner innen 2010.

Med utgangspunkt i Intsoks strategi for 2010 vil jeg arbeide for at norsk olje og gassindustri kan konkurrere på jevnbyrdige vilkår som deres internasjonale konkurrenter.

Enten norsk olje- og gassindustri har virksomhet på norsk sokkel eller internasjonalt, må den være konkurransedyktig. Internasjonale olje- og gasselskap på norsk sokkel etterspør varer og tjenester i et globalt marked. Av den grunn må norskbasert leverandørindustri være i stand til å konkurrere med tilsvarende aktører fra andre land - også for leveranser på norsk sokkel. Dette er helt avgjørende for å kunne opprettholde en levedyktig næring i Norge. Likeledes er norsk sokkel avhengig av å tiltrekke seg de beste aktørene i bransjen for å utnytte ressurgrunnlaget på beste måte, dvs. miljømessig forsvarlig og kostnadseffektivt.

For at både norsk sokkel og norsk olje- og gassindustri skal være internasjonalt konkurransedyktig er kostnadsnivået helt avgjørende.

Norsk petroleumsvirksomhet har et svært høyt kostnadsnivå. Nivået ligger vesentlig over kostnadsnivået i norsk fastlandsindustri og sammenlignbare petroleumsprovinser, for eksempel britisk sokkel. Næringen har i gode tider etablert kostbare standarder, for eksempel knyttet til arbeidsvilkår. Det er en betydelig utfordring at vi nå ser ut til å ha et kostnadsnivå som ikke er forenlig med våre mål om å nå en langsiktig utvikling av olje- og gassressursene. Dette gjelder alle faser av petroleumsvirksomheten - leting, utbygging og økt utvinning og haleproduksjon. Store verdier vil ikke bli realisert hvis vi ikke får redusert kostnadene.

La meg illustrere det norske kostnadsproblemet ved et eksempel – kostnader ved bruk av rigg. For eksempel er riggkostnader den viktigste kostnadskomponenten i forbindelse med boring, som utgjør en betydelig og økende andel av kostnadene ved leting, utbygging og utvinning. Norske riggkostnader – dvs kostnader ved boring av brønner med flyttbare innretninger - ligger opptil 80 pst over riggkostnadene i Storbritannia.

Det er for øvrig viktig å merke seg at forskjellen i kostnadsnivå er enda høyere i forhold til andre petroleumsprovinser.

La meg illustrere effekten av de høye borekostnadene med et eksempel knyttet til et konkret prosjekt. Figuren illustrerer betydningen av en 30 pst. reduksjon i borekostnadene for et prosjekt der brønnkostnadene utgjør en vesentlig del av utbyggingskostnadene. Som det fremgår av figuren medfører reduserte borekostnader en vesentlig forbedring i prosjektets lønnsomhet.

Kostnadsbildet i sokkelvirksomheten er sammensatt. Måten virksomheten er organisert på kan ha stor betydning for kostnadene. Effektivisering av drift omfatter langt mer enn direkte kutt i kostnader. La meg gi ett eksempel: Tekniske fremskritt og muligheten for å overføre store mengder informasjon i sann tid gjør at en rekke funksjoner som tidligere ble utført offshore, i dag kan gjøres fra land. Videre kan tilgjengelige data utnyttes bedre slik at ressursuttaket kan økes. Denne typen nyvinninger kombinert med rasjonaliseringer av arbeidsprosesser vil isolert sett redusere personellbehovet offshore. Slike omstillinger vil også åpne for nye muligheter. Nye prosjekter kan bli realisert og levetiden kan forlenges. Dette bidrar til økt arbeidsomfang og vil dermed motvirke reduksjonen i arbeidsplasser offshore.

En optimal organisering vil kunne gi effektivitetsgevinster samtidig som kostnadene offshore reduseres. Lavere kostnader og en mer effektiv drift av petroleumsvirksomheten vil bety økte inntekter både for samfunnet og næringen. Samtidig vil vi få et høyere aktivitetsnivå i oljeselskapene og leverandørbedriftene.

Vi må vurdere om vårt rammeverk, våre arbeidsformer og det kostnadsnivået vi har lagt oss på er tilpasset fremtiden. For å løse kostnadsutfordringene er det viktig at vi oppnår en god forståelse av hele kostnadsbildet på norsk sokkel. Jeg vil i den kommende stortingsmeldingen drøfte dette kostnadsbildet. Når vi gjør en slik gjennomgang vil vi se åpent på alle deler av virksomheten, og ikke tillate at noen områder utelates fra en helhetlig vurdering. Kostnadsnivået i Norge er generelt høyt, og vår petroleumsvirksomhet foregår under krevende naturgitte forhold. Dermed vil sannsynligvis ikke alle kostnadsforskjeller kunne utjevnes. Likevel må alle steiner snus for at vi skal kunne identifisere områder hvor vi har et kostnadsproblem, og kunne sette i verk tiltak for å løse disse.

Regjeringens mål om en petroleumsvirksomhet som drives innenfor bærekraftige miljørammer ligger fast. Utfordringen er imidlertid å forene en ambisiøs miljøpolitikk med større grad av kostnadseffektivitet i virkemiddelbruken på miljøområdet. Ser vi på feltene på norsk sokkel finnes det ikke to felt som er like. Det er imidlertid industrien som sitter på detaljkunnskapen og som derfor er de fremste til å finne gode løsninger for de ulike feltene. Jeg vil gjerne oppfordre industrien til å bli flinkere til å være aktive, ta initiativ og komme i dialog med myndighetene på miljøområdet. Er det for eksempel mulig for industrien å komme opp med ideer og løsninger som gir større grad av kostnadseffektivitet i gjennomføringen av miljøkrav uten at miljøambisjonen svekkes? Slike løsninger er vi selvsagt interessert i å se nærmere på.

La meg oppsummere utfordringene vi står ovenfor – å løse disse er viktige forutsetninger i en strategi for å realisere den langsiktige utviklingsbanen:

Arealtilgang
Jeg har akkurat utlyst 18. konsesjonsrunde i umodne områder og gjennomført den første tildelingen i forhåndsdefinerte områder. Omfanget på utlysningen i disse to rundene har vært svært omfattende. Det er nå viktig at oljeselskapene følger opp disse omfattende utlysningene med brede søknader i 18. konsesjonsrunde og aktiv utforskning av de tildelte utvinningstillatelsene i modne områder.

Kostnadsreduksjoner og organisering av virksomheten
Kostnadsnivået i petroleumsvirksomheten i Norge er høyt i forhold til andre petroleumsprovinser. Vi må derfor kontinuerlig arbeide for å oppnå et lavere kostnadsnivå og en bedre organisert virksomhet.

Teknologi og FoU
Nye tekniske løsninger kan bidra til å gjøre en større del av ressursene lønnsome, og gjøre det både lønnsomt og forsvarlig å utvinne petroleumsressurser i miljøfølsomme områder. Forskning og teknologiutvikling er derfor sentrale faktorer i denne strategien.

Mangfold og konkurranse
Det er også en viktig del av en slik strategi å holde på tunge aktører og å legge forholdene til rette for nye selskaper på norsk kontinentalsokkel, samtidig som en må legge forholdene til rette for dynamikk og konkurranse slik at alle forretningsmuligheter i petroleumssektoren utnyttes.

Ytre miljø
Regjeringen vil føre en offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet om en bærekraftig petroleumsvirksomhet og sameksistens mellom petroleumsvirksomheten, andre næringer og miljøhensyn. Vårt mål om at norsk petroleumsvirksomhet skal utvikle seg langs den langsiktige utviklingsbanen forutsetter fortsatt fokus på å utvikle kostnadseffektive miljøløsninger i norsk petroleumsvirksomhet.

Internasjonalisering
Internasjonalisering gir erfaring, kunnskaper og tilgang på ny teknologi som bidrar til å videreutvikle norsk kontinentalsokkel.

Jeg vil understreke betydningen av at vi får til å løse de utfordringene jeg har pekt på, slik at vi får realisert de store mulighetene som ligger i de gjenværende ressursene på sokkelen. Jeg har lagt mye vekt på industriens ansvar i dag, la meg til slutt peke på at vi også må se nærmere på hvordan myndighetene kan forbedre sin forvaltning. Petroleumsvirksomheten er omfattende, og ingen – verken myndigheter, næringen eller arbeidslivsorganisasjoner – har alene ansvar for de utfordringene vi står overfor. Jeg vil understreke at det er nødvendig at vi også diskuterer følsomme temaer. Vi må nøste opp en rekke problemstillinger, med ett siktemål – en effektiv, bærekraftig og verdiskapende virksomhet. Dette krever en innsats fra alle berørte parter. Jeg ser fram til et godt og spennende samarbeid med både de ulike aktørene i petroleumsvirksomheten og politikere om å videreutvikle næringen.

Presentasjon finnes i powerpoint-format eller pdf-format