Takk for invitasjonen til årets Høstkonferanse!
Vi har lagt bak oss et meget spesielt år siden sist vi møttes her i regi av Statnett. For min del har det vært en utfordrende og kanskje litt vel spennende høst og vinter. Året som har gått har imidlertid lært oss mye. Regjeringen arbeider målrettet for at vi skal ha en energiforsyning som sikrer at det er nok energi i markedet til akseptable priser både for husholdninger, industri, tjenesteyting og offentlige forvaltning.

Det siste året har vi sett et engasjement rundt energiforsyningen og -bransjen som aldri før. Dette minner oss om hvor viktig en sikker energiforsyning er både for samfunnet og den enkelte. Den raske prisøkningen mot slutten av fjoråret satte søkelyset på vår avhengighet av tilsiget til vannkraftsystemet. Det har blitt debattert både om rammebetingelsene for ulike typer energikilder er gode nok, og om det er greit at vi skal betale mer for strømmen enn vi har vært vant til de siste årene. I tillegg til mye annet.

Det engasjementet vi har sett er fullt ut forståelig. Elektrisk kraft er og forblir en nødvendighetsvare i et moderne samfunn. I Norge forsterkes dette ytterligere av at bruken av elektrisitet til oppvarming er betydelig. Dette innebærer selvfølgelig også at høye elektrisitetspriser slår kraftigere inn i det enkelte husholdningsbudsjett enn i andre land. For ansvarlige myndigheter og bransjen vil kommunikasjon være en stor utfordring framover. Det er viktig å skape større forståelse for de utfordringer og dilemmaer vi står overfor i energipolitikken.

For meg som ansvarlig statsråd vil det viktigste være å tilrettelegge for en helhetlig energipolitikk som tar utgangspunkt i grunnleggende forhold. Det finnes ikke enkle løsninger i energipolitikken.

Markedet fungerer
Sist høst var den tørreste siden målingene tok til for mer enn 70 år siden. Det har blitt anslått et gjentaksintervall på 200 år for den samlede tilsigssvikten i Norden. Det ekstremt lave tilsiget, sammen med høy etterspørsel på grunn av det kalde været utover sist høst og vinter, førte til elektrisitetspriser vesentlig over det vi har sett tidligere i det nordiske markedet. De høye prisene bidro til å mobilisere ressurser som på kort sikt motvirket svikten i vannkraftproduksjonen. Varmekraftproduksjonen økte både i Sverige, Danmark og Finland. Anlegg som hadde vært ute av produksjon av markedsmessige grunner, ble tatt i bruk. De høye prisene har hittil i år også gitt økt import fra land utenfor Norden.

Høyere strømpriser har også vært med på å stimulere til fleksibilitet i energibruken hos næringsliv og husholdninger. Blant annet har overgang til bruk av andre energibærere og fornuftig energisparing bidratt til at det samlede kraftforbruket i Norge hittil i år er det laveste på 6 år.

Alle disse faktorene har vært viktige for å unngå en enda vanskeligere situasjon. Min oppfatning er at markedet i all hovedsak fungerte sist høst og vinter. Da tenker jeg først og fremst på å unngå en rasjonering som følge av ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Hadde vi hatt ordninger som innebar maksimalpriser på elektrisitet, kunne det ha ført til en nærmest uhåndterlig situasjon. Administrativt fastsatte priser, lavere enn markedspris, ville med stor sikkerhet ha ført til at nødvendig reservekapasitet ikke ble tatt i bruk og at forbruket i Norden ikke ville blitt tilstrekkelig avdempet til å sikre balanse mellom samlet forbruk og tilgang på kraft.

En annen sak er at prisutslaget som fulgte ubalansen i markedet skapte stor misnøye blant folk og førte til en skarp samfunnsdebatt om forsyningssikkerhet, liberalisering av kraftmarkedet og strømpriser.

Som den siste vinteren har vist oss, er en vannkraftbasert elektrisitetsforsyning sårbar for variasjoner i tilsiget. Og når variasjonen i produksjonen ikke motsvares av en tilsvarende fleksibilitet på etterspørselssiden og i utvekslingskapasiteten mot utlandet, vil en omfattende produksjonssvikt kunne føre til betydelig høyere el-priser enn normalt. Vi må dermed erkjenne at med en vannkraftdominert el-forsyning må vi fortsatt være forberedt på at høyere priser i avgrensede perioder vil være nødvendig for å balansere produksjon og forbruk, når tilsiget svikter. Det er derfor viktig å gjennomføre tiltak som øker produksjonen og gjør oss mindre avhengig av vannkraft.

Overføringsforbindelser
Norge har overføringsforbindelser til Sverige og Danmark, i tillegg kommer noen mindre overføringsforbindelser til Finland og Russland. Sammenlignet med andre europeiske land er imidlertid kapasiteten i overføringsforbindelsene liten i forhold til omfanget av produksjon og forbruk innenlands.

Norge og Island er alene i Europa om å ha en elproduksjon som nesten bare er basert på vannkraft. I andre land finner en mest varmekraft; kull-, gass- og kjernekraft. Sverige har et betydelig innslag av vannkraft, men de har likevel nesten like mye kjernekraft. Norge skiller seg også ut ved å bruke mye el til oppvarming og til kraftkrevende industri. Forskjellene mellom oss og andre land gir grunnlag for kraftutveksling til fordel for begge parter.

Fra et norsk ståsted vil spørsmålet om økt overføringskapasitet mot utlandet være nøye knyttet til egenskaper ved vårt vannkraftsystem og utnyttelsen av dette. Min vurdering er at økt overføringskapasitet til utlandet har en helt annen funksjon i kraftsystemet enn utbygging av ny produksjonskapasitet eller arbeid for å begrense forbruket. Økt overføringskapasitet til utlandet må først og fremst begrunnes med at det vil øke forsyningssikkerheen og gi en bedre utnyttelse av vannkraftanleggene til glede for både systemansvarlig, produsenter og forbrukere.

Jeg er grunnleggende positiv til å øke overføringskapasiteten til utlandet slik at vi kan utnytte de sterke sidene ved vannkraften på en bedre måte enn i dag og styrke forsyningssikkerheten. Hvert enkelt prosjekt må imidlertid underlegges en grundig vurdering av kostnader og nytte.

Jeg er selvsagt klar over at mange lurer på hvordan jeg får min grunnleggende holdning til å harmonere med mitt avslag på Statnetts søknad om konsesjon til NSI (North Sea Interconnector). I NSI-saken var det slik at ulike miljøer kom til ulike konklusjoner når det gjaldt samfunnsøkonomien i prosjektet. Basert på en grundig behandling i departementet kom jeg imidlertid til at samfunnsøkonomien i prosjektet ikke var tilstrekkelig godtgjort til at jeg fant det forsvarlig å gi konsesjon. Svaret er i grunnen ikke mer komplisert enn det. Jeg mener simpelthen at når det gjelder prosjekter i denne størrelsesorden må det kreves en mer robust samfunnsøkonomisk lønnsomhet for at konsesjon skal gis.

Jeg var og er imidlertid positiv til grunnleggende elementer i den foreslåtte handelsmodellen.

I forlengelsen av at jeg valgte å si nei til NSI, er jeg selvsagt klar over at det er viktig å se på alternativene. Nor-Ned prosjektet er fortsatt åpent. Jeg er kjent med at det pågår forhandlinger mellom Statkraft og Statnett på norsk side og de nederlandske partene. Lenger fram kan nye kabelprosjekter bli aktuelle. Men økt overføringskapasitet mot utlandet handler ikke bare om kabler. Det er viktig at vi sørger for å ha en infrastruktur som gjør det mulig å utnytte ressursene i det nordiske og nordeuropeiske kraftmarkedet på en mest mulig effektiv måte. De nordiske sentralnettselskapene har en viktig oppgave her.

Nordisk samarbeid
Det felles nordiske kraftmarkedet er viktig for en effektiv bruk av våre samlede ressurser, og ikke minst er det viktig for forsyningssikkerheten i hele Norden. Vi er avhengige av at kraftutvekslingen både i Norden og mellom Norden og kontinentet fungerer godt, og at forsyningssikkerheten ses i et nordisk perspektiv. Det som har skjedd i det siste året illustrerer dette. Som ledd i å følge opp de erfaringer vi har gjort denne vinteren, vil Regjeringen fortsatt legge vekt på et forpliktende nordisk samarbeid.

Det siste møtet mellom de nordiske energiministrene fant sted i Gøteborg i slutten av september. Vi var enige om at det nordiske kraftmarkedet fungerer tilfredsstillende og kan håndtere anstrengte situasjoner. Vi var i denne forbindelse også enige om at høye priser ikke er et tilstrekkelig grunnlag for å gripe inn i markedet. Dette er blant annet viktig for å balansere produksjon og forbruk, for å ha markedsaktørenes tillit til prisdannelsen og for å skape forutsetninger for investeringer i ny produksjonskapasitet. Videre slo vi fast at nasjonale løsninger for å sikre reguler- og reservekapasitet ikke bør påvirke prisdannelsen i spotmarkedet, og være tidsbegrensede.

Sammen med mine nordiske kollegaer ga jeg min støtte til at samarbeidet mellom de nordiske systemoperatørene skal fordypes og styrkes. Investeringer i nett og overføringsforbindelser bør vurderes i en nordisk sammenheng. Vi var også enige om at det bør utvikles felles prinsipper som gir en mest mulig effektiv håndtering av flaskehalser i Norden. Flaskehalser skal håndteres gjennom ikke-diskriminerende og markedsbaserte løsninger som gir effektive økonomiske signaler til de berørte aktørene på markedet samt til systemoperatørene.

For min egen del er jeg framover villig til å vurdere en eller annen form for felles sentralnettselskap i Norden. I dette spørsmålet er det imidlertid viktig med en god prosess og det er nødvendig å avklare en rekke spørsmål. Jeg har forståelse for at de nordiske landene har forskjellige systemer og rammebetingelser. Tanken om et felles sentralnettsselskap er nok også modnet i ulik grad i de nordiske landene. Prosessen frem mot et felles sentralnettselskap, når og hvis det kommer, vil derfor måtte ta noe tid.

Forsyningssikkerhet var naturligvis et hovedtema på møtet i Gøteborg. Spesielt var det aktuelt å diskutere forsyningssikkerheten i lys av utfallet i Skåne og på Sjælland tidligere samme måned. Temaet var jo blitt ytterligere aktualisert gjennom utfallene i Italia og i USA/Canada. På nordisk nivå besluttet vi at det skal gjennomføres en sårbarhetsanalyse for å avdekke felles utfordringer knyttet til spørsmålet om forsyningssikkerhet. Analysen skal omfatte undersøkelser av hva som kan gjøres for å unngå strømbrudd tilsvarende det som fant sted i september. Dette skal følges opp på et møte mellom de nordiske energiministrene i Brussel i desember.

Slike utfall som vi har sett i det siste av relativt kortvarig karakter er gjerne forårsaket av tekniske feil, ekstreme værforhold eller menneskelige feil, særlig når flere feil oppstår samtidig. Det vil være hensiktsmessig å sondre mellom dette og den langsiktige forsyningssikkerheten som handler om å balansere energitilgang og forbruk slik at en over tid er sikret tilstrekkelig forsyning av energi. Også den langsiktige forsyningssikkerheten må diskuteres på nordisk nivå, men fortsatt er den først og fremst et nasjonalt ansvar. Regjeringen har satt i gang arbeidet med en melding til Stortinget som trekker opp en strategi for en sikrere energiforsyning. Jeg tar sikte på å legge meldingen fram for Stortinget før jul.

Et langsiktig perspektiv
Regjeringen ser det som helt avgjørende at det legges opp til en politikk som sikrer energiforsyningen på lengre sikt. Forsyningssikkerhet må få større oppmerksomhet og tillegges større vekt uten at det skal gå på bekostning av miljøkrav og effektivitet. Det må være et mål at energiforsyningen skal sikre at det er nok energi i markedet til akseptable priser både for husholdninger, industri, tjenesteyting og den offentlige forvaltningen. For å oppnå dette er det avgjørende at det legges opp til en politikk som baserer seg på innsats på en rekke områder, som til sammen kan bidra til en ønsket utvikling på lang sikt. En langsiktig strategi må omhandle både produksjon, distribusjon og forbruk.

Vannkraft
Når det gjelder vannkraft blir denne Regjeringen ofte anklaget for å være lite utbyggingsvennlig. Jeg mener det ikke er grunnlag for det. Mens jeg har sittet som olje- og energiminister, er det gitt konsesjon til rundt 1,2 TWh ny vannkraft. Selv om epoken for store, nye utbygginger er over, må vi få til en best mulig utnyttelse av vannkraften vi allerede har bygd ut. Mange av de eksisterende vannkraftverkene er gamle og trenger opprusting. Opprusting kan i mange tilfeller også gi økt produksjon, og i kombinasjon med forsvarlige utvidelser kan potensialet bli enda større. Etter min mening kan dette i mange tilfelle gjøres både på en miljøvennlig måte og til en akseptabel kostnad. Bedre flomkontroll og økt effekt er fordeler som kan komme i tillegg. Det er bred politisk enighet om at bedre utnyttelse av eksisterende vannkraft er gunstig. NVE utreder for tiden mulighetene for opprustning og utvidelse av eksisterende kraftverk.

Mikro-, mini- og småkraftverk har et ikke ubetydelig potensial Vi vil stimulere til bygging av slike kraftverk. Regjeringen foreslo tidligere i høst å heve nedre grense for fastsettelse av grunnrenteinntekt og naturressursskatt slik at kraftverk med installert effekt opp til om lag 5 MW unntas fra disse skattene. Tidligere har NVE fått delegert myndighet til å gi konsesjon etter vannressursloven for kraftverk inntil 5 MW. Det arbeides også med å heve grensen for konsesjonsfrie erverv av vannfall for utnyttelse i småkraftverk opp til denne størrelsen. Etter mitt skjønn er disse endringene viktige og gir bedre rammebetingelser for småskala vannkraft. Samlet sett bør endringene også bidra til å effektivisere saksbehandlingen regionalt og sentralt.

Vi arbeider nå med en supplering av Verneplanen for vassdrag i departementet. NVE anbefaler i den forbindelse at mikro- og minikraftverk skal kunne få konsesjon i vernede vassdrag. Vilkåret er selvsagt at prosjektene ikke påvirker verneinteressene i vassdraget. Regjeringen vil legge frem sin innstilling i denne saken til våren for Stortinget.

Vannkraftsektoren er som kjent underlagt særskilte skatteregler og konsesjonsbaserte ordninger. Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet har det siste året gjennomgått disse reglene. I forbindelse med statsbudsjettet la Regjeringen fram flere forslag. Målsetningen for endringene er først og fremst å forenkle regelverket og bedre insentivene til å gjennomføre samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i vannkraftproduksjon.

I tillegg har reglene blitt forbedret i forhold til å legge til rette for en rasjonell strukturutvikling og bedrede finansieringsmuligheter for offentlige selskaper. Finansdepartementet ønsker framover også å se nærmere på mulighetene for å bedre nøytraliteten i grunnrentebeskatningen. Jeg er positiv til dette initiativet og ser at dette kan være verdifullt i forhold til insentivene til å investere.

Energiomlegging
Selv om jeg mener det er viktig å utnytte det resterende potensialet for miljøvennlig vannkraft, kan vi ikke nøye oss med det. Framover vil det være helt sentralt å satse bredt på alternative energikilder som gjør oss mindre avhengig av vannkraften. I denne sammenhengen er det viktig med en omlegging av både energiforbruk og energiproduksjon – et innsatsfelt der Enova har hovedansvaret, mens myndighetene har en rolle som tilrettelegger og pådriver. I departementets avtale med Enova er det satt et mål om å utløse energisparing og ny miljøvennlig energiproduksjon på til sammen 10 TWh innen 2010. Regjeringen ønsker en sterkere satsing på dette området. En vedvarende økning i de finansielle rammene for energiomleggingen gir grunnlag for økte ambisjoner og høyere mål. I statsbudsjettet for 2004 legger Regjeringen opp til at Enova, gjennom Energifondet, skal disponere 600 millioner kroner til dette arbeidet. Dette er en økning på 130 millioner kroner fra 2003. Når budsjettet er i havn og de framtidige rammene for Energifondet er klarlagt, vil departementet og Enova se på grunnlaget for å øke målene i avtalen.

Avtalens mål om 10 TWH er overordnet med hensyn på energikilde og teknologi. Det viktigste er ikke hvilke konkrete løsninger og teknologier som velges, men at en tar hensyn til lokale behov og ressurstilgang, og utfordrer de tradisjonelle energiløsningene. Vi har likevel valgt å konkretisere målene om henholdsvis 3 TWh vindkraft og 4 TWh vannbåren varme innen 2010.

Det må utvikles et marked for alternative energiløsninger. Målet er å gjøre nye løsninger levedyktige uten støtte. Energiomleggingen vil naturligvis avhenge av de samlede rammebetingelsene, herunder markedsforholdene, og ikke bare av tilskudd fra Enova.

Vi må bli mindre avhengig av elektrisitet til oppvarming. Om lag 70 prosent av det norske oppvarmingsbehovet blir i dag dekket med elektrisitet. Regjeringen vil føre en politikk som bidrar til økt bruk av alternative og miljøvennlige oppvarmingsløsninger. Dette vil være viktig for å legge til rette for større energifleksibilitet. Vi vil komme tilbake til dette i meldingen om forsyningssikkerhet.

Regjeringen har foreslått å avvikle el-avgiften for all næringsvirksomhet fra 1. januar 2004. Forslaget skyldes at EFTAs overvåkingsorgan ESA har varslet at industriens fritak for el-avgift vil bli ansett som ulovlig statsstøtte. Avviklingen ved årsskiftet vil også bli gjennomført for offentlig sektor. Regjeringen vil foreslå et nytt avgiftssystem som avgiftslegger deler av elektrisitetsforbruket i næringsvirksomhet fra 1. juli 2004 i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett neste år. Målet for det nye systemet er å dempe økningen i el-forbruket og fortsatt stimulere til overgang til alternative oppvarmingsløsninger.

Vind
Regjeringen legger opp til en ambisiøs satsing på vindkraft for å sikre at målet på 3 TWh vind kan nås i 2010. Pr. i dag har NVE gitt konsesjon til vindkraftanlegg med en samlet produksjonskapasitet på ca 1,8 TWh/år og det er forhåndsmeldt prosjekter med en samlet produksjonskapasitet på over 5 TWh/år.

I behandlingen av vindkraftutbygginger er det mange interesser og hensyn som må veies mot hverandre. Av de ulike konfliktene som kan oppstå i slike saker, vil jeg spesielt her nevne mulige konflikter knyttet til lokalisering av vindkraftverk og Forsvarets installasjoner og anlegg, samt utfordringene knyttet nettkapasitet som særlig relaterer seg til planlagte vindkraftprosjekter i Troms og Finnmark.

Jeg er opptatt av at det må finnes akseptable løsninger for å håndtere disse utfordringene for alle berørte interesser. Jeg vil videreføre den kontakt som allerede er etablert med Forsvaret vedrørende enkeltsaker og videre kunnskapsinnhenting. Jeg har også merket meg at NVE, Statnett og andre berørte aktører har tatt tak i spørsmålene knyttet til en eventuell økning av nettkapasiteten i forhold til utbygging av vindkraft i Finnmark.

Direkte bruk av naturgass
Før sommeren sluttet Stortinget seg i hovedsak til Regjeringens strategi for miljøvennlig bruk av naturgass som energikilde. Regjeringen legger opp til å videreføre satsingen på naturgass og spesielt støtte bygging av infrastruktur. I 2004-budsjettet er det foreslått bevilget 19 millioner til dette formålet.

Støtten til infrastruktur er viktig for å realisere målet om økt bruk av naturgass. Som noen vil vite har forholdet til statsstøttereglene vært vurdert i den senere tid. Departementet har kommet til at tilskuddsordningen ikke rammes av statsstøttereglene og informert ESA om dette. Departementet har bedt Enova om å annonsere ordningen med sikte på å gjennomføre utbetalinger i inneværende år.

I tillegg har Regjeringen besluttet å avsette 4 millioner kroner til etablering av et nasjonalt kompetansesenter for naturgass. Også disse midlene skal forvaltes av Enova. Enova vil få ansvaret for å avklare nærmere de nasjonale oppgavene senteret skal ha ansvaret for.

Jeg vil også nevne at NVE i disse dager utreder de økonomiske sidene ved ulike løsninger for framføring av naturgass. Mange fagmiljøer og bransjen selv er bragt inn i dette arbeidet. Dette er en sak som jeg vil komme tilbake til våren da Stortinget har bedt om en tilbakemelding.

Gasskraft med CO ₂ håndtering
Regjeringen har som mål å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å realisere gasskraftverk med CO ₂ håndtering. Det forutsettes at ytterligere konsesjons- og utslippstillatelser kun gis til gasskraftanlegg basert på CO ₂-fri teknologi inntil det er etablert et system for omsettelige utslippskvoter i tråd med Kyoto-protokollen. I forslaget til statsbudsjett for 2004 øker Regjeringen forskningsinnsatsen til 50 millioner kroner for utvikling av renseteknologi for gasskraftverk. Den økte satsingen viser Regjeringens vilje til å prioritere dette området.

Regjeringens strategi for å fremskynde gasskraftverk med CO ₂-håndtering baserer seg på flere elementer:

• Statlig tilskudd til teknologi- og produktutvikling
• Investeringsstøtte
• Etablering av et statlig innovasjonsselskap
• Utredning av statlig deltakelse i utvikling og drift av infrastruktur for CO ₂, samt tilrettelegging for å bruke CO ₂ til trykkstøtte, eventuelt deponering

Ved siden av den nasjonale satsingen, er det viktig med et bredt internasjonalt samarbeid for å kunne fremskynde etableringen av gasskraftverk med CO ₂-håndtering. Norge har derfor nylig undertegnet en internasjonal samarbeidsavtale med blant annet USA og EU for å videreutvikle teknologier knyttet til utskilling, lagring og bruk av CO ₂. Det viser at gasskraftverk med CO ₂-håndtering ikke bare er en norsk ambisjon, men har støtte i et internasjonalt miljø der vi kan få viktig drahjelp for å kunne realisere slike kraftverk hos oss.

Hydrogen
Hydrogen kan bli en av fremtidens viktigste energibærere i et langsiktig miljøvennlig energisystem, og Norge har gode forutsetninger og muligheter til å hevde seg internasjonalt på dette området. Mitt departement har derfor i samarbeid med Samferdselsdepartementet satt ned et utvalg med mandat å formulere nasjonale mål og nødvendige tiltak for å utvikle hydrogen som energibærer og virkemiddel for innenlands verdiskaping og bedre miljø. Utvalget skal identifisere behov for offentlig medvirkning og rammebetingelser, og skal foreslå ansvarsforhold, organisering, ressursbehov og faglig innhold knyttet til et nasjonalt hydrogenprogram. Det nasjonale hydrogenprogrammet skal omfatte hydrogen både til stasjonært bruk og til transportformål. Utvalget skal legge frem sin innstilling innen 1. juni 2004.

Energisparing og fleksibilitet
Energiomlegging handler også om å spare energi. Regjeringen legger betydelig vekt på energisparende tiltak, og har derfor nedsatt et bredt sammensatt utvalg som skal utrede ulike modeller for differensierte avgifter på elektrisitet.

Ny teknologi vil også gi oss bedre muligheter til å bruke energi på en mer fornuftig måte enn tidligere. For eksempel vil toveiskommunikasjon etter hvert kunne muliggjøre bedre styring av forbruket, i hovedsak som ledd i effektstyringen. Økt bruk av toveiskommunikasjon vil antagelig føre til at kraftleverandørene og netteierne vil kunne tilby mer fleksible vilkår og gi forbrukerne motivasjon og mulighet til å tilpasse seg varierende strømpris og nettleie, blant annet over døgnet.

Innføring av slik teknologi vil imidlertid måtte skje over tid. Det pågår for tiden et større prosjekt ledet av EBL, Kompetanse om forbrukerfleksibilitet ved effektiv bruk av IKT. Prosjektet skal avsluttes sommeren 2004, og resultatene derfra vil være viktige i den videre vurderingen av om det skal motiveres til ytterligere utbygging av toveiskommunikasjon. Regjeringen la i vår ellers fram en melding for Stortinget som også omhandler finansieringsmodeller for toveiskommunikasjon. Problemstillingene har derfor også stor interesse på politisk plan. Meldingen skisserte ulike modeller for finansiering, med utgangspunkt i at de som har nytte av toveiskommunikasjon bør bære kostnadene. En konklusjon i meldingen var at det er naturlig at en aktør har hovedansvar for både installasjon, drift og finansiering av toveiskommunikasjon. I praksis vil denne aktøren som regel være nettselskapet. Nettselskapene kan imidlertid inngå avtaler med andre aktører om å medvirke til finansieringen. Dette skal imidlertid ikke hindre at også andre aktører kan ta hovedansvaret.

Grønne sertifikater
Jeg er glad for at Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag når det gjelder satsingen på å delta i et pliktig internasjonalt marked for grønne sertifikater. Vi vil arbeide for å framskynde utviklingen av et slikt marked.

Vi er nå i dialog med svenske myndigheter om mulighetene for et felles pliktig sertifikatmarked.

Tradisjonelt har satsingen på fornybar energi vært et nasjonalt anliggende. Samtidig vil en større grad av koordinering av satsingen kunne gi en bedre utnyttelse av ressursene. Med et felles sertifikatmarked for fornybar elektrisitet vil vi utnytte de energikildene som er rimeligst, og investeringene vil komme i de landene der det ligger best til rette. Ambisjonsnivået i de enkelte landene vil først og fremst være knyttet til hvor mye en skal bidra til å finansiere.

Fra flere kraftselskaper, og fra Statnett SF, har det i høst kommet spørsmål om mulighetene til å innføre et system med opprinnelsesgarantier i henhold til fornybardirektivet i Norge. Det har vært ønske om å framskynde et slikt opplegg fordi det handles med slike garantier internasjonalt. Og her er det flere norske selskaper som har gjort gode forretninger. I departementet har denne saken vært grundig vurdert. Og sist uke ble det endelig avklart at det lar seg gjøre å innføre slike opprinnelsesgarantier ganske raskt. Det er sendt brev til Statnett SF om dette og foretaket har fått i oppgave å administrere systemet.

Oppsummering
Jeg har nå trukket opp hovedlinjene i noen av de energipolitiske spørsmål som opptar meg for tiden. Sakene spenner over et vidt spekter, men felles for alle er at de er av betydning for en sikker, effektiv og miljømessig forsvarlig energiforsyning.

Jeg har satt pris på det nære og gode samarbeidet mellom departementet og ulike aktører i markedet. Jeg håper dette samarbeidet kan videreføres i tiden som kommer. Jeg tror det er av stor betydning for å løse de utfordringene vi står overfor.

Takk for oppmerksomheten