Modernisering er ikke nytt

Av moderniseringsminister Morten Andreas Meyer, Nationen 1. juni 2005.

I Nationen, 21. mai stiller Åse Grønlien Østmo spørsmålet ”Moderne, eller?, og indikerer med dette at her er det er mulig å velge. Moderne eller ikke? Et slikt valg finnes ikke – i hvert fall ikke for ansvarlige politikere. Vi kan ikke som land si at 1970-tallet var en bra tid – og at vi vil ha det slik til evig tid.

Modernisering av offentlig sektor er ikke nytt. De siste 30 årene har Regjering og Storting satt i verk små og store omstillinger og omorganiseringer innen offentlig sektor som til sammen gjør at vi kan snakke om en kontinuerlig moderniseringsprosess. Det er heller ikke nytt at mange er skeptiske, og til dels bekymrede, når moderniseringsbehovet melder seg. Det er lett å forstå at mange, som bl.a. Åse Grønlien Østmoe, vegrer seg for å rokke ved godt innarbeidede måter å løse oppgaver på. Men godt innarbeidet betyr ikke alltid godt utført – ikke til evig tid. Nye behov stiller nye krav, og ny teknologi gir nye muligheter.

Det som derimot er nytt er at denne regjeringen har valgt å markere betydningen av moderniseringsbehovet tydeligere ved at oppgavene er samlet innenfor et eget departement

Dette gjør vi fordi de utfordringene vi står overfor stiller store krav til offentlig sektor i årene som kommer. Offentlig sektor er ikke ”det store dyret som skal slaktes”, slik Østmoe skriver. Store viktige velferdsoppgaver som skole, arbeidsformidling og helse- og omsorgstjenester skal fortsatt være et offentlig ansvar. Men vi kan få problemer med å levere disse tjenestene i fremtiden dersom vi ikke tar innover oss endringene i befolkningens alderssammensetning. En eldre befolkning betyr at utgiftene til etablerte velferdsordninger vokser raskere enn skatteinntektene, selv uten at man legger til kostbare forbedringer i velferdsordningene.

Samtidig vil vi i fremtiden stå overfor en situasjon hvor vi vil mangle tilstrekkelig arbeidskraft til å løse samfunnets felles oppgaver.

Dette stiller offentlig sektor og den økonomiske politikken overfor store utfordringer.

For å ha råd til å fortsette å ha en stor offentlig sektor med ansvar for viktige velferdsordninger må vi bruke hver krone så smart som mulig. Dette gjør vi blant annet gjennom å ta i bruk ny teknologi og kunnskap.

Det er viktig at vi underveis i moderniseringsarbeidet i offentlig sektor tar vare på arbeidstakerne. De aller fleste ser ut til å være fornøyde. I følge SSB oppgir så mange som henholdsvis 93 prosent av de ansatte i staten og 91 prosent av de ansatte i kommunene at de trives med jobben sin. Samtidig har offentlig sektor vært gjenstand for både kontinuerlig modernisering og tilpasning i tillegg til flere store omstillinger.

Østmoes påstand om at den menneskelige ressurs best utvikles under stabile og trygge forhold kan forstås dit hen at modernisering av offentlig sektor skaper utrygghet og ustabilitet, og dermed ikke er ønskelig. For det første er det ingen nødvendighet at endring og modernisering følges av utrygghet og ustabilitet. For det andre kommer vi ikke utenom modernisering av offentlig sektor hvis vi skal sikre at generasjonene etter oss skal nyte godt av det samme velferdstilbudet som vi har i dag. Endringsvegring er en trussel mot fremtidens velferd, for kun gjennom forandring kan vi sørge for at ressursene brukes bedre og at de brukes der behovet er størst. På dette området er ingen tjent med at vi som politikere stikker hodet i sanden, eller ”kryper godt under dyna”, slik Østmoe skriver at hun vil gjøre.