Instruks om bruk av mellombels opphaldsløyve i helsesaker

Kommunal- og regionaldepartementet viser til utlendingslova § 38 første ledd, som inneber at departementet kan instruere Utlendingsdirektoratet (UDI) om generelle lovtolkingsspørsmål og om generelle spørsmål ved skjønsutøvinga.

Departementet ber med dette UDI tryggje at praksis i tilstrekkeleg grad legg vekt på kor lenge det er behov for medisinsk behandling i Noreg. Dersom behovet er mellombels skal dette være eit vektig moment i forhold til om løyvet skal gjerast permanent eller mellombels.

Denne instruksen tar ikkje sikte på å endre gjeldande praksis for vurderinga om løyve faktisk skal bli gitt eller ikkje, i saker der søkjaren har alvorlege helseproblem. Instruksen omfattar bare spørsmålet om det skal gjerast innskrenkingar i det løyvet som gis.

Vidare gjeld instruksen bare saker der helseproblema har vore avgjerande for at søkjaren får bli i Noreg. Dersom det i tillegg er lagt vekt på andre sterke menneskelege omsyn i saka, eller at søkaren har behov for vern, gjeld ikkje denne instruksen.

Bakgrunn:
Erfaring frå dei siste åra har vist at enkelte av dei som søkjer asyl i Noreg, gjer dette fordi dei har behov for, og ønskjer, medisinsk behandling, og ikkje fordi dei har behov for vern. Dette inneber eit misbruk av asylinstituttet og ei undergraving av dei reglane og vilkåra utlendingslova still opp for medisinsk behandling i Noreg. Departementet meiner at bruk av mellombelse løyve framfor permanente løyve i helsesaker, kan medvirke til å redusere tilstrøyminga av asylsøkjarar som ikkje har behov for vern.

Form og innhald i instruksen:
Når asylsøkjaren verken har behov for vern eller elles fyller vilkåra for løyve etter lova, pliktar utlendingsstyresmaktene å vurdere søknaden i lys av utlend­­­­­ings­­lova § 8 andre ledd om sterke menneskelege omsyn. Slikt løyve blir normalt gitt med rett til fornying, og dannar grunnlag for familiesameining og busettingsløyve. Det følgjer av utlendingsforskrifta § 21 sjuande ledd at løyve kan bli gitt utan moglegheit for fornying (mellombels løyve) når behovet er mellombels eller andre særlige grunnar tilseier det.

I saker der UDI meiner det er grunnlag for å gi opphaldsløyve på grunn av den fysiske eller psykiske helsa til søkjaren, skal det i vurderinga av om løyve bør gjerast mellombels, leggjast vekt på om helseproblema har ein foreløpig karakter og om behovet for medisinsk behandling i Noreg difor er mellombels. At det er snakk om lidingar som klart kan kurerast ved behandling som er avgrensa i tid, må tilleggjast stor vekt i vurderinga om løyve skal gjerast mellombels.

For å gi eit mellombels løyve treng det ikkje være overvegande sannsynleg at søkjaren vil bli frisk innan utløpet av det gitte løyvet. Det er tilstrekkelig at det er opning for at søkjaren vil bli frisk, eller vil kunne få tilfredsstillande helsetilbod i heimlandet i framtida, og at dette ikkje ligg for langt fram i tid. Det må elles alltid gjerast ei konkret vurdering.

Dersom søkjaren ved utløpet av det mellombelse løyvet søker på nytt, sjølv om det tidligare løyvet ikkje kan fornyast, må ein vurdere om søkjarens helseproblem på dette tidspunktet tilseier at det blir gitt opphaldsløyve i Noreg, og om dette også skal gjerast mellombels. Eit viktig moment i denne samanheng er prognosar for helseproblema, og den totale situasjonen for søkjaren i Noreg.

Departementet ber om at UDI tryggjer praksis i tråd med det som følgjer over.

Med helsing

Thor Arne Aass e.f.
ekspedisjonssjef

Birgitte Ege
avdelingsdirektør

Kopi; Utlendingsnemnda, Utanriksdepartementet, Justisdepartementet, Politidirektoratet og NOAS.