Miniseminar om trafikksikkerhet i forbindelse med markering av WHOs Verdens helsedag og FNs trafikksikkerhetsuke

Innlegg ved helseminister Dagfinn Høybråten 31. mars 2004

Trafikkulykker som helseproblem

Arbeid for å sikre trygge veier og forebygge ulykker i trafikken er en viktig del av den store helsepolitikken. Trafikkulykker er et stort helseproblem og medfører store kostnader for samfunnet. Verdens helseorganisasjon har derfor løftet fram trafikkulykker og trafikksikkerhet som tema for årets markering av Verdens helsedag. Ulykker i trafikken er et helseproblem for det første fordi disse ulykkene årlig bidrar til over 300 tapte liv – og blant disse mange unge liv. For det andre må vi rette fokus mot de mange som får ødelagt sine liv i trafikken. Trafikkulykker medfører fysiske og psykiske skader og lidelser – ofte varige skader, og med nedsatt førlighet og funksjonsevne, redusert helse og livskvalitet som konsekvenser for enkeltmennesker og familier.

Vi har siden 1970 hatt – om jeg kan bruke uttrykket – en positiv utvikling med redusert ulykkesdødelighet. Nærmere 100 barn under 15 år døde årlig i trafikkulykker i siste halvdel av 60-tallet. I siste halvdel av 90-tallet døde i gjennomsnitt 17 barn under 15 år i trafikken. For befolkningen i yrkesaktiv alder har ikke nedgangen vært like markert, men likevel tydelig.

Vi ser også en nedgang i det totale antall ulykker som fører til personskade. Samtidig viser statistikken at det har vært en økning i antall innleggelser på sykehus grunnet skader. Dette kan bety at en større andel av ulykkene medfører alvorlige personskader – skader som krever omfattende medisinsk behandling. Ulykker i trafikken er med svært få unntak alvorlige.

Dersom vi inndeler dødsulykkene etter alder og ulykkesarena viser tall fra SSB i 2000 følgende omfang av trafikkulykker:

• I aldersgruppen 0-14 år er 39 % av dødsulykkene trafikkulykker.
• Trafikkulykkene dominerer i aldersgruppen 15-24 år med hele 72 %!
• I aldersgruppen 25 - 64 år står trafikkulykker for 34 %,
• mens de i aldersgruppen over 65 år står for 7 % av dødsulykkene.

God nasjonal skaderegistrering – helsemyndighetenes ansvar og bidrag

En overvåking, slik jeg har referert til over, gir først og fremst muligheter til å følge utviklingen i skadebildet over tid. Dette er viktig.

Samtidig er det også nødvendig med skadestatistikk som gir mer informasjon om bakenforliggende forhold: - hvem som skades, hvordan det skjer, hvor det skjer og gjerne også tidsangivelse av når ulykken eller skaden har skjedd. Dette gir et viktig grunnlag for å kunne sette inn målrettet og effektiv forebyggende innsats.

Det er for eksempel et klart behov for å fremskaffe bedre kunnskap om omfanget av ruspåvirket kjøring, dette gjelder så vel alkohol som medikamenter og illegale rusmidler, eller kombinasjon av disse. Jeg har fått oppgitt tall som viser at i over 40% av dødsulykkene hvor andre kjøretøy ikke var involvert (dvs utforkjøringer o.l.), var alkohol en medvirkende årsak til ulykken. Utbredelsen av rusmidler i trafikken gir oss nye utfordringer. Av hensyn til alle som ferdes i trafikken er det særdeles viktig å få oversikt og kunnskap som gir mulighet til å iverksette tiltak som gjør at vi kan få bukt med kjøring under påvirkning av alkohol, medikamenter og/eller illegale rusmidler.

Blant helsesektorens viktigste bidrag i arbeidet med å forebygge ulykker i trafikken vil, slik jeg ser det, være å bidra til en god nasjonal overvåking og samtidig sørge for helsetjeneste- og sykehusbasert skadestatistikk.

At det er en underrapportering av ulykkesskader i trafikken, er for denne forsamlingen ingen stor nyhet. For eksempel viser tallmateriale fra 1991 at bare 9 % av sykkelulykkene med personskade som ble behandlet på legevakt/sykehus, var registrert i politiets registre. For bilulykker med personskader har derimot politiets registre en høyere dekningsgrad, nærmere bestemt 58 %. ( TØI-rapport 318 ”Underrapportering av ulykker” 1995).

Vi må samtidig erkjenne at den statistikken vi har i dag som er basert på registrering i helsetjenesten heller ikke er god nok. Dette vil vi gjøre noe med.

Jeg kan derfor opplyse om at det nå er igangsatt et arbeid med et nytt nasjonalt personskaderegister. Arbeidet bygger på et forprosjekt utført av KITH i 2003 på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet.

Forprosjektet foreslår flere tiltak: 1) Etablere et overvåkingsregister. 2) Fastsette et felles minimum datasett (FMDS) som rapporteringen skal baseres på. 3) Rutineregistrere og innrapportere data fra somatiske sykehus og legevakter tilknyttet sykehus, samt Oslo Legevakt og Bergen Legevakt.

Forprosjektet foreslår videre å utarbeide nasjonale anbefalinger til skadetypespesifikke minimum datasett (SMDS) som kan brukes til lokale og ad hoc registreringer av minimumsdata som er spesifikke for gitte skadetyper. Eksempel på slike skadetypespesifikke minimum datasett vil kunne være egne moduler for registrering av trafikkskader.

Vi vil arbeide for et nasjonalt personskaderegister etter denne modellen med sikte på ha dette klart i løpet av 2006. Dette vil også bidra til en mer detaljert registrering av trafikkulykker, gjøre det mulig å måle utviklingen over tid og ikke minst avdekke de bakenforliggende årsaker til ulykkene. Dette er et viktig bidrag til trafikksikkerhetsarbeidet – bl.a. som grunnlag for å prioritere og for å sette inn effektiv og målrettet forebyggende innsats.

Til orientering kan jeg nevne at Oslo legevakt og Skadeforebyggende forum med støtte fra Sosial- og helsedirektoratet har igangsatt forsøk med å stedfeste ulykkesstedet ved hjelp av flykart som er lagt inn på edb (Geografisk informasjons system). Foreløpige resultater tyder på at dette er mulig å gjennomføre når pasienter er på legevakten, og stedfestingen kan gjøres rimelig nøyaktig. Et slikt verktøy vil eventuelt kunne utvikles videre i samarbeid med vegmyndighetene som et framtidig verktøy i det forebyggende arbeidet.

Ulykkes- og skadeforebyggende arbeidet i kommuner og lokalsamfunn

God skadestatistikk er også vektlagt i ny strategi for det ulykkes- og skadeforebyggende arbeidet som Sosial- og helsedirektoratet i disse dager legger siste hånd på. Strategiplanen vil foreligge før sommeren og den legger vekt på fire sentrale elementer: en bedre skadestatistikk, et bedre kunnskapsgrunnlag, sektorovergripende og tverrfaglig samarbeid, og det å støtte opp om lokalt ulykkesforebyggende arbeid.

Skadestatistikk har vist seg å være et godt utgangspunkt for igangsetting og evaluering av forebyggende tiltak på lokalplanet. Trygge lokalsamfunn eller Safe Community - et konsept for ulykkesforebygging på lokalplanet i regi av WHO - som Norge for lengst har sluttet seg til, er et godt eksempel på dette. Arbeidsmetodikken er kjennetegnet ved tverrsektorielt samarbeid, politisk og administrativ forankring av arbeidet, planforankring, lokal skaderegistrering, prioriterte og målrettede tiltak og kombinasjon av ulike tiltak for å få best mulig effekt. Det norske sekretariatet for Trygge lokalsamfunn er plassert i Sosial- og helsedirektoratet.

Nærmere 50 norske kommuner arbeider innenfor rammen av Trygge lokalsamfunn-konseptet. Trafikksikkerhet er blant de prioriterte områdene i de fleste kommuner – nettopp fordi trafikkulykker representer et helseproblem. Jeg har fått opplyst at arbeidsmetodikken prøves ut i regi av Fylkestrafikkutvalget i Vestfold som et redskap i tverrsektorielt kommunalt trafikksikkerhetsarbeid.

Sikkerhet og framkommelighet – ja takk begge deler!

Sikkerhet og framkommelighet er etter min mening to sider av samme sak. Og begge disse hensynene må ivaretas i areal- og transportplanlegging, fordi det handler om å ta nødvendig hensyn til befolkningens helse. Jeg minner om at for lite fysisk aktivitet er i ferd med å bli vårt nye store helseproblem. Gode muligheter for å kunne gå eller sykle til jobb eller skole vil være et viktig bidrag til økt hverdagsaktivitet og bedre folkehelse. Jeg er glad for at samferdselsministeren også er opptatt av dette.

Trafikksikre veier og tilrettelegging av gang- og sykkelveier er sammen med trafikkopplæring de beste forutsetningene for at barn og unge skal ta skoleveien aktivt i bruk. Dette er vektlagt i ”Aktive skolebarn” som er et samarbeidsprogram for fysisk aktivitet, trafikkopplæring og trygge skoleveier. Målet er at flere barn skal bruke skoleveien aktivt på en trygg og sikker måte. Sosial- og helsedirektoratet, Statens vegvesen, Trygg Trafikk og Politidirektoratet samarbeider om prosjektet.

For barn og unge vil det å gå eller sykle til skolen gi en passe dose daglig mosjon – i tillegg til at skoleveien også er en viktig sosialiseringsarena. Selv jeg kan se at det kan være gode grunner til å transportere barna til skolen, - som for eksempel lange avstander eller en sterkt trafikkert skolevei. Men vi ser også at barna kjøres av helt andre årsaker: dårlig vær, liten tid om morgenen, foreldre kjører i samme retning uansett eller at det går raskere med bil. Denne ”bjørnetjenesten” er faktisk med på å gjøre skoleveien trafikkfarlig for de elevene som velger – og som gjerne vil gå eller sykle til skolen! Her må det også til en holdningsendring blant oss voksne!