Momenter i helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsens tale på konferansen Ny tid – ny omsorg 7. September 2004

Bakgrunnen for denne konferanse er at vi på mange måter har lykkes med hundre års helse- og sosialpolitikk. Vi har kommet langt på vei mot å utrydde sykdommer som har skapt mye lidelse og død. Som et resultat av dette har levealderen i befolkningen økt. Det har ført til at andelen gamle i befolkningen har blitt større, og den vil øke framover. Befolkningsprognosene viser at vi vil få en fordobling av antall eldre over 67 år fram mot 2050, og en enda sterkere vekst i antall over 80 år.

Selv om vi har fått det som vi vil, er det klart at en stor økning i antall eldre også gir nye utfordringer og muligheter for samfunnet vårt. Dette fenomenet som kalles for eldrebølgen blir ofte omtalt i katastrofale vendinger som en stor bølge som vil skylle over landet vårt. Heldigvis er framtiden lysere enn som så.

En aldrende befolkning er ikke noe særnorsk fenomen. Det er faktisk et globalt fenomen, selv om det slår sterkest ut i Japan og Europa. Men på mange måter er vi heldigere stilt enn mange andre land. I hele etterkrigstiden har vi vært blant de land i Vest Europa med høyest fruktbarhet, og mens mange land forventer en betydelig nedgang i befolkningstallet etter 2020, forventer vi en økning i den norske befolkningen de neste 50 år.

Men endringer i befolkningsstrukturen gir også nye utfordringer. For Regjeringen er det avgjørende at vi tar ansvar for å sikre bærekraftige velferdsordninger, også for fremtidige generasjoner. Vi må sikre at våre barn og barnebarn kan få den samme tryggheten som dagens velferdsordninger gir oss.

Gjennom Perspektivmeldingen, som regjeringen legger fram denne høsten, ser vi på utfordringene for norsk økonomi i årene framover. En viktig utfordring for velferdssamfunnet er hvordan en aldrende befolkning vil påvirke pensjonsutbetalingene. Dette har vi allerede jobbet en stund med, og Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om pensjonsreformene i løpet av denne stortingsperioden.

Vi har også gitt Statens seniorråd i oppdrag å lage et seniorpolitisk program som blant annet skal se på problemstillinger omkring aktiv aldring. Dette arbeidet handler om mulighetene for økt livskvalitet gjennom en aktiv alderdom.

Den andre viktige siden av velferdssamfunnet er tjenestene. Regjeringen vedtok i juni å sette i gang et arbeid med en stortingsmelding om de framtidige utfordringer i pleie- og omsorgssektoren. Denne meldingen tar vi sikte på å legge fram for Stortingen høsten 2005.

Formålet med stortingsmeldingen å trekke opp mål, prinsipper og strategier for pleie og omsorg i et aldrende samfunn. Denne konferansen markerer starten på dette arbeidet.

Vi vil invitere til en åpen debatt om fremtidens pleie- og omsorgstjenester. Vi ønsker en bred forankring, og vil derfor invitere dere til å tenke høyt, fritt og konstruktivt.

På mange måter dreier utfordringene vi står ovenfor i denne sektoren seg om kvinner. Pleie- og omsorgssektoren er i hovedsak bemannet med kvinner. Det er mange flere kvinner enn menn i de øvre aldersgrupper, og forskning viser at kvinner har en dobbelt så lang periode med alvorlig funksjonstap som menn. Kvinner har ofte pleiet sine menn først, og er ofte alene igjen.

Pleie- og omsorgssektoren har skjæringsflate både mot spesialisttjenester og familieomsorg. I forhold til andre land, er Norge er kjennetegnet ved en stor pleie- og omsorgssektor, og mindre bruk av sykehus til eldreomsorg.

Framtidens eldre vil ha andre krav og forventninger enn dagens eldre. De vil ha høyere utdannelse og være bedre stilt materielt sett, og det vil også være flere eldre med innvandrerbakgrunn. Vi ønsker et mer individuelt tilpasset tjenestetilbud og større valgfrihet. Hvilken betydning har dette for hvordan vi skal organisere tjenestene framover, og hva innebærer dette for rekruttering til sektoren?

Fremtidens eldre vil også ha opptjent rett til høyere pensjoner og være bedre stilt økonomisk. Samtidig øker presset på de offentlige utgiftene i takt med økte behov for pleie- og omsorgstjenester. Dette aktualiserer spørsmålet om hva velferdsstaten skal ta seg av, og hva skal den enkelte selv skal ha ansvar for.

Pleie- og omsorgstjenestene er kommunens ansvar. Det er viktig at kommunene har frihet til å utforme tjenestene i samsvar med lokale og individuelle behov. Samtidig må den enkeltes behov for forsvarlig pleie ivaretas. Et viktig spørsmål er derfor balansen mellom kommunal frihet og individuell rettighetsfesting.

Selv om vi, som nevnt innledningsvis, har nådd et viktig helse- og sosialpolitisk mål, nemlig at folk blir gamle, vil et annet viktig mål framover å sørge for at denne alderdommen blir god. Utviklingen i helsetilstand og funksjonsevne vil være avgjørende for at vi skal klare å bryte noe av sammenhengen mellom en aldrende befolkning og veksten i behovet for pleie- og omsorgstjenester. Det bør derfor gis incentiver til forebyggende arbeid, aktivitet og aktiv deltakelse i samfunnet. Vi ønsker innspill fra dere til hvordan dette kan gjøres.

Det er nødvendig å understreke at pleie- og omsorgssektoren ikke bare dreier seg om eldre, men også personer i ulik alder og livssituasjon som har behov for omsorgstjenester. Det kan eksempelvis være funksjonshemmede, utviklingshemmede, mennesker med psykiske lidelser eller rusproblemer. Deres behov og ønsker må også bli tatt hensyn til. Hvordan skal vi sørge for trygghet og god omsorg for disse, og hvordan kan vi øke tilrettelegging og tilgjengelighet for å øke deres livskvalitet og aktive deltakelse i samfunnet?

Dette var noen innledende betraktninger. Denne konferansen vil gi oss noe av bakgrunnen for diskusjonen. Vi har invitert norske forskere og gode naboer fra Sverige og Danmark, som vil fortelle oss hvilke tanker de har gjort seg om disse problemstillingene.

Innlegget kan høres her.