AKTIVITETSKONFERANSEN 2004 i regi av Vest-Agder fylkeskommune

Innlegg ved helseminister Dagfinn Høybråten

Kristiansand, fredag 26. mars,
kontrolleres mot fremførelse

Folkehelsa for barn og unge – et overordnet ansvar

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen hit! Det gleder meg å se slik oppslutning om en konferanse om dette viktige temaet – fysisk aktivitet blant barn og unge.

Jeg har merket meg at Fylkesplanen for Vest-Agder, som for øvrig ble godkjent i Statsråd i oktober, fremhever barn og ungdom som regionens viktigste ressurs. Familie, friluftsliv og folkehelse er vektlagt for å skape gode oppvekstvilkår. Jeg har også merket meg fylkesdelplanen for idrett og friluftsliv som nylig ble godkjent av Miljøverndepartementet. Planen gir et godt rammeverk for arbeidet med idrett og friluftsliv til beste for alle som bor og oppholder seg på Sørlandet.

Gode muligheter for fysisk aktivitet er et viktig bidrag til å fremme folkehelsen.

Både fagfolkene og vi som politikere er enige om at det er viktig å legge forholdene til rette for mer bevegelse og fysisk aktivitet blant folk flest og ikke minst blant barn og ungdom. Det er bred politisk enighet at det er nødvendig å fremme en slik utvikling – og at det derfor også er viktig å legge forholdene best mulig til rette i skolen – der barn og unge tilbringer store deler av dagen.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at jeg og utdanningsministeren er enige om behovet for økt fysisk aktivitet i skolen. Vi har derfor tatt initiativ til et felles prosjekt: ” Fysisk aktivitet og måltider i skolen”. Fra skoleåret 2004-2005 skal det utprøves og utvikles modeller for tilrettelegging av mer daglig fysisk aktivitet og gode rammer for måletider i skolen – med sikte på en normalordning. Det er satt av til sammen 6 mill kroner på årets budsjett til lokale utviklingsprosjekter i regi av kommuner og skoleeiere i samarbeid med hjem/foreldre, lokale lag og foreninger – og ikke minst elevene selv.

Kommuner og andre skoleeiere skal etter det jeg kjenner til ha fått tilsendt nødvendig informasjon. Alle gis mulighet til å delta – så her er det bare å være i posisjon. Mer informasjon ligger for øvrig på nettsidene til Sosial- og helsedirektoratet og Læringssenteret. Fylkesmannen kan også bistå med informasjon om dette.

Jeg vil også gjøre oppmerksom på at regjeringen har besluttet å utarbeide en egen handlingsplan for økt fysisk aktivitet i befolkningen. Handlingsplanen skal legges fram til høsten. Jeg kommer nærmere tilbake til den senere.

Om folkehelsepolitikken

Dette er blant noen tiltak i oppfølgingen av St. meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge om folkehelsepolitikken som ble fremmet i januar i fjor og som Stortinget sluttet seg til i juni.

Målet er et sunnere Norge gjennom en politikk som bidrar til

• Flere leveår med god helse befolkningen som helhet, og
• reduserte helseforskjeller mellom etniske grupper, sosiale lag og mellom kvinner og menn.

Denne stortingsmeldingen utløste meningsutvekslinger omkring folkehelse og livsstil i medier og blant folk flest. Denne debatten pågår fortsatt. Jeg er stolt over at nettopp folkehelsespørsmål setter dagsorden på denne måten.

Fysisk aktivitet har vært et gjennomgående tema i debatten, og det er bred politisk enighet om behovet for å styrke dette arbeidet. Vektøkningen, også blant barn og ungdom, er et klart uttrykk for en samfunnsutvikling og en livsstil som i tillegg til et ugunstig kosthold innebærer for lite fysisk aktivitet. Debattene om kosthold og dietter for vektreduksjon har uten tvil bidratt til bevisstgjøring om balansen mellom inntak og uttak.

I tillegg vil jeg også fremheve Stortingets lovvedtak som innebærer røykfrie serveringssteder fra 1. juni i år. Det er et gjennombrudd for folkehelsearbeidet og en historisk milepæl. Og røykeloven har jo bidratt til litt debatt den også …

Stortinget ga sin tilslutning til folkehelsepolitikken under sin behandling av stortingsmeldingen. ” Resept for e sunnere Norge” er kartet folkehelsepolitikken skal manøvreres etter i årene framover.

Tilstanden for folkehelsen

Før jeg går videre: Hvordan står det egentlig til med folkehelsen?

Jeg skal ikke begi meg inn på noen omfattende diagnose. Men jeg kan slå fast at den norske befolkningen gjennomgående har god helse og at utviklingen er positiv. Vi har lavere barnedødelighet, høyere levealder og mindre sykelighet enn det er i de fleste andre land. Den gode tilstanden vi har nå, henger sammen med velstandsveksten som har gjort det mulig å leve et sunnere og tryggere liv. Den er også i høy grad et resultat av en møysommelig og systematisk satsing over lang tid – i alle sektorene i samfunnet som direkte eller indirekte har betydning for helsen.

Men vi har likevel utfordringer. Den positive utviklingen går tregere i Norge enn i land det er naturlig at vi sammenligner oss med, de sosiale ulikhetene i helse er betydelige og det er tegn som tyder på at ulikhetene har økt de siste tretti årene. Det er også utviklingstrekk som gir grunn til bekymring. Det fysiske aktivitetsnivået er redusert, nordmenn røyker fremdeles mye og det er et stort forbedringspotensial når det gjelder kosthold.

Vi er for lite fysisk aktive. Dette gjelder ikke bare oss voksne, men også for mange barn og unge. Uteaktivitet og fysisk utfoldelse taper i kampen mot et stillesittende inneliv med PC og TV-medier. Mangel på fysisk aktivitet er i ferd med å bli vårt nye store helseproblem.

Helsetruslene og helseutfordringene er i vår del av verden nært knyttet til livsstil og levevaner. Og vi ser samtidig at det er sosiale forskjeller i livsstil med konsekvenser for helsen.

Dersom vi skal klare å forbedre folkehelsen ytterligere, må vi få til en endring i retning av en sunnere livsstil. På disse områdene har vi god kunnskap om årsaker og om hva som må til.

Fire hovedstrategier

For å møte utfordringene mot målene har regjeringen i tillegg til en egen kvinnehelsestrategi lagt vekt på følgende fire hovedstrategier framover:

For det første må vi skape forutsetninger som gjør det lettere for alle å ta et personlig helseansvar.

Myndighetene må gi mulighetene og legge til rette, men hver enkelt av oss må gripe mulighetene. Vi må rett og slett være vår egen ”Helseminister”.

Våre egne valg og hvordan vi sammen innretter samfunnet på en rekke ulike områder er avgjørende for utviklingen av folkehelsen. Ansvaret ligger med andre ord både hos den enkelte og på myndigheter og oss som politikere. – Altså det kreves innsats fra mange både på individ- og samfunnsnivå.

Fysisk aktivitet er et godt eksempel på at det er lite som skal til. Forskning viser at en halv times daglig rask gange vil redusere risikoen for en rekke lidelser. Under halvparten av den voksne befolkningen har i dag et slikt aktivitetsnivå, selv om det er såpass lite som en halvtime som må til, for å veie opp for vår stadig makeligere tilværelse.

For barn og unge er de faglige anbefalingene minst en time fysisk aktivitet hver dag. Kroppen vår er konstruert for bevegelse – og den må brukes for å utvikles og for å fungere slik den skal. Dette er noe av grunnen til at vi alle har i oss en bevegelsestrang – et behov for å være fysisk aktive gjennom lek og utfoldelse. I tillegg vet vi at bevegelse gir glede, gode opplevelser og nødvendig avveksling. Dette gjør at vi også kan konsentrere oss når det kreves.

Grunnlaget for god helse både i oppveksten og senere i livet legges i barne- og ungdomsårene. Jeg er som helseminister opptatt av at forholdene legges til rette på en måte som ivaretar barn og unges helse.

For det andre vil vi bygge brede allianser og en sterkere infrastruktur for folkehelse.

Et helhetlig folkehelsearbeid må favne atskillig bredere enn det helsesektoren alene kan ta seg av. Mange aktører – offentlig og privat virksomhet, frivillige organisasjoner og befolkningen selv – må delta aktivt.

Frontene må flyttes fram. Innsatsen må settes inn før problemene oppstår. Skal vi nå målene om flere leveår med god helse og reduserte helseforskjeller, må fokuset rettes mot alle samfunnssektorer som har eierskap til faktorer som påvirker folkehelsen. Folkehelsearbeid handler ikke minst om å utvikle gode og inkluderende lokalsamfunn, om å tilrettelegge for et sosialt og aktivt hverdagsliv for alle grupper i befolkningen, om hvordan kultur og helse henger sammen, om utdanning og skolen som oppvekst- og læringsarena, og om hvordan arbeidslivet kan være helsefremmende og ikke helsenedbrytende. Fra et folkehelseståsted må vi som politikere, planleggere og fagfolk bry oss om hvordan samfunnet planlegges og tilrettelegges på en måte som gir muligheter for et godt liv.

Fylker og kommuner som har kommet langt i å få til et sektorovergripende folkehelsearbeid er kjennetegnet ved at arbeidet har forankring i politisk og administrativ ledelse og i de overordnede plansystemene. Fylkesplanen og fylkesdelplanen som jeg omtalte innledningsvis, legger et godt grunnlag for folkehelsearbeidet i Vest-Agder.

Regjeringen vil stimulere til en sterkere infrastruktur for det lokale folkehelsearbeidet basert på partnerskap. Her snakker jeg om en arbeidsform som fylkeskommunen i rollen som regional utviklingsaktør etter hvert er godt kjent med – og der det handler om å få til forpliktende samarbeid og spleiselag mellom ulike aktører som arbeider mot samme mål. Det nye nå er at denne arbeidsformen også tas i bruk for å få til et sektorovergripende folkehelsearbeid – forankret i folkevalgte organer med nærhet til befolkningen.

Regjeringen har i statsbudsjettet for 2004 – som starten på en langsiktig strategi – fulgt dette opp med å sette av 10 mill kroner til en tilskuddsordning rettet mot fylkeskommuner og kommuner til utvikling av regionale og lokale partnerskap for folkehelse.

Vi ønsker at partnerskap for folkehelse også skal danne grunnlag for et mer systematisk samarbeid med frivillige organisasjoner. Og vi ser at fysisk aktivitet vil være en aktuell tematisk satsing i partnerskap.

For det tredje skal helsetjenesten legge større vekt på forebygging. Vi må forebygge mer, slik at vi kan reparere mindre.

Jeg er opptatt av at leger og andre som jobber i helsesektoren skal bruke sin kunnskap og kompetanse for å påvirke helseatferd og levevaner – både i egen virksomhet og i samspill med andre myndigheter. Mer veiledning og bedre oppfølging i helsetjenesten – herunder også på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten – er viktig for å nå fram til risikogrupper og grupper med spesielle behov for tilrettelegging. Helseforetakene må også fokusere sterkere på sin rolle i det forebyggende arbeidet – også i samarbeidet med 1. linjetjenesten.

I dette arbeidet står ordningen med grønn resept sentralt. Grønn resepten er et individuelt tilpasset opplegg som forplikter både pasienten og legen. Tanken er at man i større grad skal bruke livsstilstiltak som røykeavvennning, kostholdsveiledning og tilpasset fysisk aktivitet som et alternativ eller supplement til medikamentell behandling. Fokus skal dreies fra piller til livsstilstiltak og egeninnsats.

Taksten skal kun utløses når grønn resept forskrives som alternativ til medisiner.

I første omgang inngår diagnosene høyt blodtrykk og diabetes type 2. Så vil evalueringen og erfaringene som høstes bidra til å videreutvikle konseptet til best mulig hjelp for pasientene, - og vise om det er aktuelt å utvide ordningen til også å omfatte flere diagnoser. Slik det er varslet i Folkehelsemeldingen, skal det også i løpet av dette året gjennomføres utprøving av oppfølgingsopplegg der helsetjenesten samarbeider med frivillige organisasjoner og private aktører om et ”apparat” å henvise pasienter på grønn resept til.

For det fjerde skal folkehelsearbeidet være basert på både kunnskap og erfaringer.

Det er behov for en mer systematisk oppbygging av kunnskap og kompetanse for at vi skal gjøre de riktige tingene på rett måte. Men noe spissformulert vil jeg likevel hevde at vi på noen områder har overskudd på kunnskap og underskudd på handling. Det er en utfordring i å ta i bruk den kunnskapen vi allerede har i praktisk arbeid.

Samtidig ser vi behov for å styrke helseovervåkingen og årsaksforskningen bl.a. gjennom å styrke Nasjonalt folkehelseinstitutt som nasjonalt helseovervåkingsmiljø og ved å utnytte nasjonale helseregistre og regionale befolkningsundersøkelser bedre. Vi må styrke forskningen om effekten av tiltak gjennom å kanalisere midler til denne typen forskning.

Handlingsplan for økt fysisk aktivitet i befolkningen

Til slutt noen ord om det pågående arbeidet med handlingsplan for økt fysisk aktivitet i befolkningen.

Handlingsplanen vil konkretisere den sektorovergripende strategien vi har lagt i Folkehelsemeldingen og vil bl.a. omfatte:

• tiltak for å påvirke den enkeltes helseatferd og livsstil gjennom folkeopplysning og bedre veiledning i helsetjenesten,
• tiltak som gir lavterskeltilbud og gode muligheter for fysisk aktivitet i fritiden og på viktige arenaer som barnehage, skole og arbeidsplass,
• og den skal omfatte planlegging og tilrettelegging av fysiske omgivelser, som for eksempel aktivitetsanlegg og gang- og sykkelveganlegg, med sikte på å gjøre det lettere for enkeltmennesker å velge en aktiv livsstil.

Arbeidet berører mange departementer – og de skal ha et eierskap både til utformingen og oppfølgingen. Viktige aktører i gjennomføringen blir involvert i arbeidet på en måte som kan sikre dialog og meningsutveksling om utformingen av tiltakene.

Et overordnet mål er bedre folkehelse gjennom økt fysisk aktivitet.

Tiltakene skal rette seg mot hele befolkningen, men det er en særlig utfordring å fremme fysisk aktivitet blant de som er minst aktive, øke hverdagsaktiviteten generelt og ikke minst legge til rette for økt fysisk aktivitet blant barn og ungdom.

Jeg vil avslutte med igjen å takke for at jeg fikk komme hit – og ønske lykke til videre med dette viktige arbeidet.

Takk for oppmerksomheten!