Midtøsten og sanksjonene mot Irak, professor
Gunnvor Mejdell, Institutt for Orientalske studier, Universitetet i
Oslo
Det hersker et fravær av enighet om
sanksjonene mot Irak i den arabiske verdenen.
Irak på slutten av 1980-tallet var et krigstrøtt land. Det
var utmattet av et tiår med krig mot Iran og i befolkningen sto
Saddam Husseins stat svakt. Blant intellektuelle rådet en kritisk
holdning til regimet og i en større arabisk helhet sto regimet på
den ytterste fløy.
Det som har skjedd siden den gang
har styrket Saddam Husseins status internt i landet. I Irak i dag
er bildet annerledes enn i mange av de andre araberstatene, hvor
ledelsen ikke står så sterkt internt. Det er kanskje umiddelbart
rart å se at et regime som krenket et annet araberlands suverenitet
har fått så sterk oppslutning, men det er viktig å huske at Kuwait
og også Saudi-Arabia har en svakere status i araberverdenen enn man
kanskje skulle tro. Særlig disse landenes behandling av sine store
grupper av fremmedarbeidere har gitt lite sympati i avkastning.
Araberregimene som gikk med i
alliansen mot Irak gjorde også det med store problemer, fordi
Saddam Hussein så mange steder har en sterk stjerne i de ulike
lands befolkninger. Saddam Hussein har vært den ene arabiske leder
som for den vanlige befolkning har hatt en klar tale mot det som i
den arabiske verdenen oppleves som den største krenkelsen fra
Vesten: Spørsmålet om palestinerne og Israel.
Sanksjonsregimet mot Irak ble av
mange arabere tolket som enda en runde med vestlig maktarroganse og
ærekrenkelse av araberne. Dette inntrykket forsterket seg ettersom
sanksjonshåndhevelsen fremsto som mer og mer styrt av USA og
Storbritannia og mindre og mindre av FN. Bomberaidene mot Irak, som
i 1999 drepte over 140 mennesker, har bidratt til at legitimiteten
i sanksjonene har brutt sammen i den arabiske verdenen. Det er en
sterk følelse for at sanksjonspolitikken bør følge de
institusjonaliserte normene for internasjonal politikk, så
spørsmålet for mange arabere er da hvorfor dette ikke synes å
gjelde Israel-spørsmålet? Hvorfor straffes ett regime i årevis for
sine brudd på FNs normer, mens en annen stat får fortsette i sine
overtramp år etter år uten noen reaksjoner?
Så for norsk politikk i
Sikkerhetsrådet, og med all sympati for ønsket om å få frem vedtak
fremfor strid, bør det kreves en tydeligere tale fra norsk side for
å motvirke det som så alt for lett ellers oppfattes som
dobbeltstandarder.