Erfaringer fra Irak, Jon Einar Sandvand,
Aftenposten
Som journalist på besøk i Irak får
man et blandet inntrykk. Vi kjenner alle bildet av den humanitære
situasjonen i landet, hvor all infrastruktur er slitt ned, biler
ruster i veikanten, hvor feilernæringen i befolkningen er enorm,
hvordan menneskene lever og hvordan det hele var før dette tok til.
Som alle journalister var jeg også på sykehusene. Det var rystende
å se hva mangelen på medisin førte med seg, hvordan barna dør på
grunn av sykdom de andre steder ikke trenger å lide under. Men som
journalist opplevde jeg en redigert virkelighet.
Representanter for
Informasjonsministeriet fulgte oss rundt til enhver tid og det var
ingen tvil om at de gjerne ville vi skulle besøke for eksempel
sykehusene. Men vi hadde, tross overvåkningen, en viss frihet til å
foreslå besøksmål selv også.
Det ga et sterkt inntrykk å se
kontrastene mellom sykehusene, hvor mennesker lider, og
grensetraktene, hvor tankbiler fulle av alle slags varer ruller inn
og ut. Overalt var det vekslekontorer. Hvorfor trengs det i et land
som har vært under FN-sanksjoner i 10 år? I Irak i dag finnes det
handlestrøk med praktisk talt hva enn du ønsker. Flere av
datamaskinene som selges i Bagdad er nok satt på FNs on-hold liste
over sanksjonerte varer.
Jeg pratet med sjefen for et
selskap tilknyttet Samsung. Han fortalte hvordan varer fritt
fraktes fra Jordan til Irak. Til og med garantien på elektroniske
varer innfris nå. Landruten over Jordan er lite problematisk,
fortalte han. Men hvis det er snakk om mer sensitive varer – som
for eksempel mikrobølgeovner – foretrekker de fiskebåtruten fra
Dubai. Den er praktisk talt helt fri. Folk flest kan aldri kjøpe
varene som kommer disse rutene, men det er ikke det direkte
poenget. Poenget er at grensene er åpne og at sanksjonene ikke
makter å stoppe varene.
Det kommer også rapporter om ganske
omfattende oljeeksport fra området, til land som Tyrkia, Syria, og
Jordan. Det er det siste poenget – det er ikke bare nok å ha med
Sikkerhetsrådets fem faste medlemmer på sanksjonspolitikken. Også
de arabiske nabolandene må være med. Og akkurat nå nærer de sympati
for Irak, samtidig som de selv også rammes av sanksjonene gjennom
redusert handel. Endringer i sanksjonsregimet mot Irak bør forholde
seg klart til Iraks naboland.