FN og sanksjonspolitikk; samråd med salen
Innledning
Debatten er gjengitt i hovedtrekk
og dreide seg om kjerneelementer i de foregående debattinnleggene.
Tilhørerne i salen kom med både kommentarer og spørsmål til
utenriksministeren og panelet for øvrig.
Salen åpnet med å spørre om de
politiske formålene med sanksjonene mot Irak fremstår som klare og
forståelige nok. Hva skjer når sanksjonene oppheves?
Utenriksministeren bekreftet at
formålet bak sanksjonene mot Irak med fordel kunne vært klarere
presentert både for Irak og det internasjonale samfunn. Han ytret
videre ønsker om å arbeide for tidsavgrensninger av sanksjonene,
slik at opp- eller nedtrappinger lettere kan vurderes etter
situasjonens løpende utvikling. Situasjonen i Irak etter
sanksjonene er et viktig emne og en diskusjon som FNs sikkerhetsråd
ikke bør utelate. Utenriksministeren fremhevet videre at en av
Norges tre hovedpunkter for arbeidet i Sikkerhetsrådet er å
fokusere på en bredere FN-strategi i fredsarbeidet. Langsiktig
bistand, humanitær innsats og oppbygning av det sivile samfunn
under og etter FN-operasjoner er viktig for utviklingen i
konfliktområder.
Avmakten over sanksjonenes effektivitet
Et annet sentralt tema i debatten
var hvorvidt Irak bare kan forsinkes i å skaffe seg atomvåpen,
eller om det finnes et punkt i historien hvor Irak med
sannsynlighet aldri vil anskaffe seg atomvåpen? Det spekuleres
allerede sterkt i om Irak er i ferd med utvikle atomvåpen og andre
masseødeleggelsesvåpen, selv om det ikke kan sies at Irak har
planer om å bruke slike våpen mot noen i overskuelig fremtid. Men
trusselen fra Iraks eventuelle atomkapasitet vil neppe endre seg
før et annet styresett er på plass i landet. Utsiktene til å
forholde seg til Iraks atomvåpen-kapasiteter i nåtid og fremtid kan
virke motstridende. For mens oppgittheten råder om mulighetene til
å hindre Irak i å utvikle atomvåpen på kort eller lang sikt på
andre måter enn gjennom en regimeendring, fremstår ikke de
nåværende sanksjonene som begrunnet i ønsket om en slik
regimeendring. Sanksjonene fremstår snarere som begrunnet i ønsket
om å forhindre det nåværende regimet i å erverve seg
masseødeleggelsesvåpen. Sanksjonene lykkes likevel ikke i å
garantere for dette.
En viktig balansegang er å veie
ønsket om dialog med regimet i Bagdad opp mot direkte politisk
eller militært press. Det er en komplisert oppgave å løse ettersom
det ofte ligger betydelig mer politisk gevinst i strenge og klare
sanksjoner – eller fordømmelser – enn i møysommelig debatt. Det er
også viktig å holde et helhetlig blikk på sanksjonene. Hvis det kan
tenkes at resultatet av lettelser i sanksjonene blir etterfulgt av
intensivert bombing fra Storbritannia og USA, må man tenke over
hvilke konsekvenser dette har blant annet for sivilbefolkningens
kår. Det er viktig å avpasse virkemidler og sammenheng. Norge
ønsker en endring av sanksjonene som retter fokus mer mot regimet
og mindre mot hele landet generelt. ’Vi vil endre sanksjonene ved å
gjøre dem tøffere mot Saddam Hussein og lettere mot
sivilbefolkningen’, sa utenriksministeren.
Norge og USA
Salen fremhevet at det tidvis
oppleves som uklart fra politisk ledelse hva som er formålet med
sanksjonene. Ønsker man å straffe Irak, endre regimets handlemåte,
eller arbeide for å erstatte hele regimet? Vil man endre
sanksjonene først når Irak bøyer seg uforbeholdent? Eller ønsker
Norge å mykne opp sanksjonene uten at en nevneverdig
holdningsendring fra Iraks side? Er det noen gang aktuelt å
opponere direkte mot USAs syn i FNs sikkerhetsråd, eller er
maktforholdene i Rådet lammende for arbeidet til småstater som
Norge? Har Norge et normativ selvstendig perspektiv for sitt arbeid
i Sikkerhetsrådet, eller krever det såpass mye å holde i gang en
dialog mellom vetomaktene at de normative ønskene må settes i andre
rekke?
’
Redigert virkelighet’
Så lenge vetomaktene i FNs
sikkerhetsråd ikke er enige om hvordan det internasjonale samfunn
bør forholde seg til Irak, gis det rom for Saddam Hussein til å
spille vetomaktene ut mot hverandre. Norge tolker dette som en
sakte glidning mot sammenbrudd i sanksjonspolitikken mot Irak.
Regimet spiller på hvor hardt sanksjonene rammer sivilbefolkningen
i Irak, men viser lite hensyn til den samme sivilbefolkningens
beste. ’Denne virkelighetspresentasjonen er det viktig å
gjennomskue’, sa utenriksministeren, ’ellers vinner regimet en stor
seier’. Utenriksministeren mente også at vi har å gjøre med en
’redigert virkelighet’ når Saddam Hussein lykkes i å presentere seg
selv som palestinernes forkjemper og at det er problematisk at det
ikke trenges dypere ned i saken fra medias side.
Sanksjonene og Midtøsten
Hvilke ringvirkninger har
sanksjonene mot Irak for opinionen i Midtøsten? Det må sees som et
moralsk problem at de økonomiske sanksjonene mot Irak ikke har noen
nevneverdig støtte i Midtøsten. Nabolandene rammes selv hardt av
sanksjonene som setter begrensninger på en tidligere vital
grensehandel. Heller ikke innad i Irak synes det å være en spesielt
sterk støtte for sanksjonene. Dette har tidligere vist seg å være
avgjørende for hvorvidt sanksjoner er et egnet middel til å presse
et regime til å endre politikk. I Sør-Afrikas tilfelle var det
avgjørende at sanksjonene mot regimet hadde bred støtte fra
befolkningen. Likedan var en mer eller mindre organisert
motstandsbevegelse, eller institusjonalisert
demokratiseringsbevegelse av stor viktighet, spesielt i det
sanksjonene ble hevet. Irak har imidlertid ingen organisert
opposisjon.
Salen spurte om man kan tenke seg
internasjonale tiltak som bidrar til å bygge de nødvendige
institusjoner for en demokratiseringsprosess i et sanksjonsrammet
land som Irak? Kan dette håndteres av et internasjonalt organ?
Utenriksministeren svarte at man
kan tenke seg en utvikling i tråd med Karl Marx’ tanker om et
samfunns basis og overbygning. I så fall vil en endring av
sanksjonene til stimulans for den sivile økonomien virke positivt.
For dersom økonomien endrer seg, vil overbygningen også tvinges til
endring.
Det ble også påpekt fra salen at
mens dagens lederskap i Irak har vært eksponert for vestlige
tanker, har neste generasjon vært isolert fra en slik påvirkning.
Middelklassen er redusert til en ubetydelighet, og forestillingene
om Vestens arroganse står sterkt i befolkningen. Når en endring i
landets styre kommer på dagsorden, vil dette være et vesentlig
problem.
Kurderne i Irak
Kurderne i Nord-Irak har i dag et
reelt omfattende selvstyre. Situasjonen i nord virker bedre enn i
Bagdad-kontrollerte områder av Irak. Grensene er også mer porøse i
nord, noe som mildner effekten av de økonomiske sanksjonene på
lokaløkonomien.
Det kurdiske uformelle selvstyret
er ikke formelt godkjent av FN, og selv om FN i dag er tungt inne i
området med humanitær assistanse, vet ingen hva som vil skje den
dagen sanksjonene løftes og Bagdad kan gjenoppta faktisk
suverenitet over området.
Salen kommenterte kurdernes
situasjon i Irak: Hvordan skal kurderne sikres mot nye overgrep,
slik som angrepene på slutten av 1980-tallet der 5000 mennesker ble
drept ved hjelp av Saddam Husseins kjemiske stridsmidler? Hvordan
skal man arbeide for at kurderne skal få et politisk akseptabelt
forhold, på egne premisser, til regimet i Bagdad? Spørsmålet om
kurdernes situasjon i nord, likesom shia-muslimenes situasjon i sør
kan sees som relevant for det store deler av Midtøstens
befolkninger opplever som en dobbeltstandard fra Vesten,
argumenterte salen. Samtidig har det nok i denne sammenhengen
festet seg en ’redigert’ virkelighetsoppfatning hos mange, hvor for
eksempel den humanitære situasjonen i Irak fremstår som FNs skyld
alene.
Andre sanksjonsområder
Samrådets tema var sanksjoner
generelt, og Burma ble trukket frem som et viktig eksempel. Det ble
pekt på at det allerede foreligger et parlamentarisk opprop i Norge
for boikott av Burma, men at dette ikke har blitt fulgt opp.
Derimot økte handelen mellom Norge og Burma i fjor med et drastisk
tempo. Samtidig foreligger det en gylden sjanse til å fordømme
Burmas regime blant annet på bakgrunn av ILOs belysning av bruk av
tvangsarbeid og den påfølgende resolusjonen som oppfordrer til
boikott av regimet. Men Regjeringen har ved flere anledninger stilt
seg skeptisk til å innføre multilaterale så vel som unilaterale
økonomiske sanksjoner mot Burma.